Den italienske renessansen

Artikkelen inngår i serien om Italias historie
Epoker
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Kongedømmet · Republikken · Keiserriket Senantikken og middelalderen Renessansen De italienske kriger Under fremmed dominans Italias samling Monarkiet og første verdenskrig Fascismen og andre verdenskrig Republikken

Italiensk renessanse betegner den tidligste fasen av renessansen, som var overgangsperioden mellom middelalderen og tidlig moderne tid (fra slutten av 1300-tallet til omkring 1600). Begrepet renessanse er hovedsakelig moderne og kom i bruk på 1800-tallet, i arbeidene til historikere som eksempelvis Jacob Burckhardt. Det er vanlig å dele renessansen inn i tidlig renessanse (også kalt Quattrocento), og høyrenessansen. Seinrenessansen kalles helst for manierismen.

Selv om opprinnelsen til retningen, som var hovedsakelig begrenset til den litterære kulturen, kan spores tilbake til første del av 1300-tallet, forble mange sider ved italiensk kultur og samfunn fortsatt middelalderske: renessansen kom ikke fullstendig i gang før på slutten av århundret. Ordet renessansen («Rinascimento» på italiensk) betyr «gjenfødelse», og tiden er mest kjent for den fornyede interessen for den antikke oldtidskulturen, som oppsto etter den perioden som renessansens humanister kalte nedsettende for «den mørke tidsalder» eller «middelalderen», det vil si perioden mellom antikken og dem selv. Selv om endringene var betydelige var de konsentrert til samfunnets elite og øverste klasser, og for den store majoritet av befolkningen ble livet lite endret fra middelalderen.

Den italienske renessansen begynte i Toscana, sentrert rundt byer som Firenze og Siena. Den hadde senere en betydelig innvirkning på Venezia, der levninger fra antikk gresk kultur ble samlet og matet humanistiske forskere med nye tekster. Renessansen hadde senere også en betydelig effekt på Roma, som ble utsmykket med noen strukturer i den nye moten all'antico, deretter ombygd av pavene på 1500-tallet. Den italienske renessansen hadde sitt høydepunkt på slutten av 1400-tallet da utenlandske invasjoner sendte regionen inn i kaos og uroligheter: se De italienske kriger. Imidlertid spredde ideene og idealene fra den italienske renessansen seg til resten av Europa og utløste den nordlige renessansen, sentrert om Fontainebleau i Frankrike og Antwerpen i dagens Belgia, foruten den engelske renessansen.

Den italienske renessanse er best kjent for sine kulturelle manifestasjoner. De inkluderer litterære verker av forfattere som Francesco Petrarca, Baldassare Castiglione, og Niccolò Machiavelli. Italia fikk også store arkitektoniske mesterverk, som basilikaen Duomoen i Firenze og ikke minst Peterskirken i Roma. Dagens historikere ser tidsepoken som en økonomisk tilbakegang, og liten framgang skjedde innen vitenskapen, som gjorde store hopp framover i den protestantiske kulturen på 1600-tallet.

På slutten av middelalderen var det sentrale og sørlige Italia, to ganger selve hjertet i Romerriket, langt fattigere enn det nordlige Italia. Roma var en by som hovedsakelig lå i ruiner, og pavestatene var et løst administrert område med lite lov og orden, på grunn av at paven hadde flyttet til Avignon i Frankrike etter press fra kong Filip IV av Frankrike. Napoli, Sicilia og Sardinia hadde for en tid vært under utenlandsk herredømme.

Det nordlige Italia var langt mer velstående og bystatene der var blant de rikeste i Europa. Korstogene hadde gitt varige handelsforbindelser med Midtøsten, og det fjerde korstoget hadde gjort mye for å ødelegge Østromerriket som en kommersiell rival til Venezia og Genova. De viktigste handelsrutene fra øst gikk gjennom Østromerriket eller arabisk land og til havnene som var knyttet til Genova, Pisa og Venezia. Luksusvarer, som krydder, fargestoffer, og silke, kom fra Midtøsten og ble solgt videre til resten av Europa. Innlandet i Nord-Italia, som Podalen, hadde rike jordbruksarealer. Fra Frankrike, Tyskland og Nederland ble det fraktet varer som ull, hvete og verdifulle metaller inn til området, på handelsruter som gikk over land og langs elver. Den omfattende handelen strakte seg fra Egypt og til Østersjøen og frambrakte betydelig overskudd, som igjen tillot store investeringer i bergverksdrift og jordbruk. Nord-Italia var ikke rikere i ressurser enn andre deler av Europa, men utviklingen, stimulert av handelen, tillot området å blomstre. Firenze ble en av de rikeste byene i Nord-Italia, hovedsakelig på ulltekstilindustrien under overoppsyn av dens dominerende handelslauger, Arte della Lana. Ull ble importert fra Nord-Europa (og på 1500-tallet fra Spania)^[1] og fargestoffer fra øst ble brukt i produksjonen av tekstiler av høyeste kvalitet.

De italienske handelsrutene som dekket Middelhavet og bortenfor var også betydelige kanaler for kultur og kunnskap. I middelalderen kom verker som var preget av klassisk lærdom fra grekerne til Europa, via arabiske oversettelser og avhandlinger, fra Toledo og Palermo. Korsfarere førte til en del europisk kontakt med den klassisk lærdommen, bevart av araberne, men viktigere enn dette var den spanske Reconquista^[2] på 1400-tallet og oversettelser av arabiskspråklig litteratur fra arabister^[3] i Salamancaskolen. Fra Egypt og Midtøsten kom den vitenskapelige, filosofiske og matematiske tenkingen til araberne til det nordlige Italia. Fra Konstantinopel kom greske tekster og forskere til vesten etter at byen ble erobret av ottomanske styrker i 1453, og lærte italienere å lese dem i akademier i Firenze og Venezia. Humanistiske forskere og lærere søkte i klosterbiblioteker etter antikke manuskripter, og gjenoppdaget Tacitus og andre latinske forfattere. Med gjenoppdagelsen av Vitruvius ble antikkens arkitektoniske prinsipper igjen studert, og renessansekunstnere ble oppmuntret av den humanistiske optimismen til å være like fremragende og overgå antikkens mestre.

På 1200-tallet opplevde Europa generelt en økonomisk vekst. Handelsrutene til de italienske statene, som var forbundet med de etablerte middelhavshavnene og hansaforbundet i det nordlige Europa og Østersjøen, skapte en nettverksøkonomi i Europa for første gang siden 200-tallet. De italienske bystatene ekspanderte meget i denne perioden og vokste i makt til å bli de facto helt uavhengig av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. I løpet av denne perioden ble den moderne kommersielle infrastrukturen utviklet, med felles aksjeselskaper, et internasjonalt banksystem, et systematisk utenlandsk valutamarked, forsikring og regjeringsgjeld.^[4] Firenze ble senteret for denne økonomiske industrien og gullflorin ble den viktigste valutaen for internasjonal handel.

Dette skapte en ny styrende handelsklasse som vant posisjoner gjennom finansiell dyktighet, tilpasset deres mål til den føydale, aristokratiske modell som hadde dominert Europa i middelalderen. En side ved middelalderen i det nordlige Europa var framveksten av urbane samfunn som hadde ristet av seg kontrollen til biskoper og lokal adel. I store deler av regionen var adelen betydelig fattigere enn de urbane patriarkene, i middelalderens økonomi hvor den økende inflasjonen etterlot jordbruksadelen utarmet. Økningen i handelen i løpet av den tidlige renessansen økte disse motsetningene. Føydalismens tilbakegang og framveksten av byene påvirket hverandre, eksempelvis førte etterspørselen etter luksusgoder til økning i handelen, noe som førte til at et stort antall handelsmenn ble rike og som igjen økte etterspørselen etter flere luksusvarer. Denne endringen ga også handelsmennene bortimot fullstendig kontroll over styringen av de italienske bystatene, noe som igjen fremmet handelen. En av de viktigste effektene av denne politiske kontrollen var sikkerhet. De som ble ekstremt rike i en føydal stat gikk i konstant fare for å komme i konflikt med monarken og få sine eiendommer og rikdom konfiskert, noe som for eksempel skjedde med Jacques Coeur (1395 – 1456) i Frankrike. De nordlige italienske statene beholdt mange av de middelalderlovene som sterkt hemmet handelen, slik som de mot åger og forbudet mot å handle med ikke-kristne. I de italienske bystatene ble disse lovene opphevet eller omskrevet.

På 1300-tallet inntraff en rekke katastrofer som førte den europeiske økonomien inn i en nedgangskonjunktur. Den varme perioden i middelalderen ebbet ut mens overgangen til den lille istid begynte.^[5] Endringen i klimaet fikk produksjonen i jordbruket til å gå betydelig ned, noe som førte til hyppige hungersnøder, forverret av en tidligere hurtig befolkningsvekst. Hundreårskrigen mellom England og Frankrike fikk handelen i det nordlige Europa til å bli begrenset eller bryte sammen, spesielt merkbart i 1345 da kong Edvard III av England nektet å betale gjelden sin og således bidro til at de to største florentinske bankene, eiet av familiene gikk Bardi og Peruzzi, gikk overende. I øst stengte også krig handelsrutene, i og med at Det osmanske rike begynte å ekspandere. Mest ødeleggende var likevel svartedauden som tynnet ut befolkningen i de tett befolkede byene i nordlige Italia, og pesten kom tilbake i intervaller. Eksempelvis hadde Firenze en befolkning før pesten på rundt 45 000, som ble minsket i de neste 47 år med mellom 25-50%.^[6] Utstrakt uorden fulgte, blant annet et opprør blant tekstilarbeiderne i Firenze, ciompi, i 1378.

Det var i løpet av denne perioden av ustabilitet at de første personlighetene i renessansen levde, som Dante og Petrarca, og den første betydelige renessansekunsten viste seg i begynnelsen av den første halvdel av 1300-tallet, mest merkbar i realismen til Giotto. Paradoksalt nok skulle noen av de ovennevnte katastrofene bidra til å etablere renessansen. Svartedauden fjernet en tredjedel av Europas befolkning, og den nye, mindre befolkningen var mye rikere, bedre bespist, og hadde betydelig mer økonomisk overskudd å bruke på luksusgoder som kunst og arkitektur. Da pesten begynte å gå tilbake på begynnelsen av 1400-tallet startet Europas herjede befolkning igjen å vokse. Det nye behovet for produkter og tjenester og det reduserte antallet mennesker som kunne tilby dem, plasserte de lavere klasser i en bedre posisjon. Enn videre bidro dette også til å danne en voksende klasse av bankfolk, handelsmenn og dyktige kunstnere og håndverkere. Redslene fra svartedauden og kirkens tilsynelatende udugelighet til å gi trøst bidro til en nedgang i kirkens innflytelse, en annen betydelig drivkraft bak renessansen. I tillegg åpnet kollapsen av bankene Bardi og Peruzzi veien for Medicis enestående vekst i Firenze. Robert Sabatino Lopez har argumentert at det økonomiske kollapset i Europa var en avgjørende bakgrunn for renessansen.^[7] I henhold til dette synet ville forretningsfolk i en mer velstående tidsalder hurtig ha reinvestert sine inntekter, for å tjene mer penger i et klima som favoriserte investeringer. Imidlertid fant de rike i de mer magre årene på 1300-tallet få lovende investeringsmuligheter for sine inntekter, og valgte isteden å bruke dem på kunst og kultur.

En annen populær forklaring på den italienske renessansen er tesen, først fremmet av historikeren Hans Baron^[8], som hevdet at det som var den viktigste drivkraften for den tidlige renessanse var de langvarige krigene mellom Firenze og Milano, se De italienske kriger. På slutten av 1300-tallet hadde Milano blitt et sentralisert monarki under kontroll av Huset Visconti. Giangaleazzo Visconti, som styrte byen fra 1378 til 1402, var kjent og beryktet, både for sin grusomhet og for sine talenter, og han begynte å bygge et imperium i det nordlige Italia. Han startet en rekke kriger med Firenze, gikk stødig inn for å erobre nabostater og overvinne de ulike sammenslutninger ledet av Firenze, som forgjeves forsøkte å hindre hans framgangen. Dette kulminerte i beleiringen av Firenze i 1402, og da det så ut som om byen ville falle, døde Giangaleazzo Visconti, og hans rike kollapset med ham.

Hans Barons tese hevder at i løpet av disse lange krigene samlet de ledende figurer i Firenze folk, ved å framstille krigen som en mellom den frie republikken og det despotiske monarkiet, mellom idealene til de greske og romerske republikker og de til Romerriket og middelalderens kongedømmer. Baron hevder at den ledende personligheten som utformet denne ideologien var Leonardo Bruni. Baron hevder at denne krisetiden i Firenze var den samme perioden hvor de betydeligste renessansefigurer sto fram, slike som Ghiberti, Donatello, Masolino og Brunelleschi, og at de alle var preget av den republikanske ideologien. Ifølge Baron hadde disse og andre personer en enorm innflytelse på renessansen, ved å fremme republikanske ideer.

Nordlige Italia var delt i flere krigførende bystater, de mektigste var Milano, Firenze, Pisa, Genova, Ferrara, og Venezia. Høymiddelalderens Nord-Italia var ytterligere splittet i en langvarig krig for overhøyhet mellom styrkene til pavedømmet og det tysk-romerske riket: hver enkelt by allierte seg med den ene fraksjonen eller den andre, samtidig som de seg imellom var splittet mellom to krigførende grupper, ghibellinerne og guelferne. Krigføringen mellom bystatene var vanlig, invasjoner fra utenfor Italia var begrenset til de periodevis tilbakevendende styrkene til det tysk-romerske riket. Renessansens politikk ble utviklet fra denne bakgrunnen. Siden 1200-tallet hadde hæravdelinger blitt hovedsakelig satt sammen av leiesoldater, velstående bystater kunne stille betydelige styrker til tross for liten befolkning. I løpet av 1400-tallet hadde de mektigste bystatene underlagt seg mindre naboer: Firenze tok Pisa i 1406, Venezia erobret Padova og Verona, mens hertugen av Milano underla seg en rekke nærliggende områder, inkludert Pavia og Parma.

Den første delen av renessansen besto av bortimot en utelukkende krigstilstand på lands og til sjøs etterhvert som bystatene kjempet om overherredømme. På land ble disse krigene utkjempet hovedsakelig av leiesoldater kjent som condottieri, bander av soldater fra hele Europa, men spesielt tyskere og sveitsere, ledet av italienske offiserer. Leiesoldatene var ikke villige til å risikere sine liv unødig, og krigføringen besto stort sett av beleiringer og manøvreringer, stundom i noen direkte slag. Det var også leiesoldatenes interesse at begge sider forlenget konflikten for å kunne ha «jobb» lengst mulig. Leiesoldatene var også en konstant trussel mot de som leide dem, om de ikke ble betalt til riktig tid og med avtalt sum kunne de fort snu seg mot sine herrer. Det ble opplagt at om en bystat var fullstendig avhengig av leiesoldater var fristelsen stor for leiesoldatene tok sine egne beslutninger, noe som skjedde ved enkelte anledninger.^[9]

Til sjøs sendte de italienske bystatene mange flåter i kamp. De mest betydelige stridende var Pisa, Genova, og Venezia, men etter en lang konflikt var det Genova som maktet å redusere Pisa. Venezia viste seg å være en mektigere fiende, og mens de i begynnelsen var relativt likestilte ble Genovas flåte utryddet i slaget ved Chioggia ved munningen av den venetianske lagunen i 1380, og deretter var Venezia den dominerende faktor til vanns. Etterhvert som venetianske områder rundt Egeerhavet gikk tapt, den ene etter den andre, til osmanerne og handelen i Svartehavet gikk tapt, flyttet Venezia sin interesser mot terrafirma da den venetianske renessansen begynte.

Til lands gikk det tiår med kamper hvor Firenze og Milano kjempet seg fram som de mektigste partene, og til slutt klarte disse to bystatene sette sine motsetninger til side og ble enig om en fredsavtale i Lodi i 1454 som betydde en relativ fred til området for første gang på tiår. Denne freden skulle holde seg i de neste førti år, og Venezias udiskutable overherredømme til vanns førte også med seg fred for resten av 1400-tallet.

I løpet av 1400-tallet hadde eventyrere og handelsmenn som Niccolò Da Conti (1395–1469) reist så langt unna som til Sørøst-Asia og tilbake, og brakte med seg ny kunnskap om verden, et forvarsel om ytterligere europeiske sjøreiser og utforsking i årene som kom.

På slutten av 1300-tallet hadde Firenzes ledende familie vært Albizzi. Deres motstandere og utfordrere til makten var Mediciene, først under Giovanni de' Medici, deretter under hans sønn Cosimo. Mediciene kontrollerte Medici-banken, den gang Europas største bank, og en rekke andre forretningsforetak i Firenze og andre steder. I 1433 klarte Albizzi å få sendt Cosimo i landflyktighet, men året etter ble en tilhenger av familien valgt til signoria, og Cosimo kunne vende tilbake. Mediciene ble Firenzes ledende familie, en posisjon de skulle makte å holde på i de neste tretti årene. Firenze forble en republikk fram til 1537, et årstall som tradisjonelt markerer slutten på høyrenessansen i Firenze, men den republikanske styringen var fullstendig kontrollert av Mediciene og deres allierte i løpet av tiden mellom 1494 og 1527. Cosimo og Lorenzo de' Medici holdt sjelden egne administrative posisjoner, men var i kraft av deres innflytelse de udiskutable lederne.

Cosimo de' Medici var meget populær blant borgerne, hovedsakelig for å trygge stabilitet og framgang til byen. Blant hans viktigste prestasjoner var å forhandle fram en fredsavtale ved Lodi med Francesco I Sforza som endte tiår med krigshandlinger med Milano og brakte fred til det meste av nordlige Italia. Cosimo var også en viktig støtte for kunsten, både direkte og indirekte ved de eksempler som han satte.

Cosimo ble etterfulgt av sin sykelige sønn Piero de' Medici, som døde etter fem år som leder av byen. I 1469 ble makten gitt videre til Cosimos 21 år gamle barnebarn Lorenzo de' Medici som skulle bli kjent som «Lorenzo den praktfulle». Lorenzo var den første i sin familie som var blitt utdannet fra unge år i den humanistiske tradisjonen og er i dag mest kjent som en av renessansens viktigste patroner og beskyttere av kunsten. Under Lorenzo ble Medicienes styre formalisert med dannelsen av et nytt «Rådet av de sytti» som Lorenzo selv ledet. De republikanske institusjoner fortsatte, men hadde mistet all makt. Lorenzo var mindre heldig enn hans dyktige forfedre i forretningslivet og Medicienes kommersielle rike eroderte sakte, men sikkert. Lorenzo fortsatte alliansen med Milano mens forholdet til pavedømmet surnet. I 1478 hadde pavens agenter gått sammen med Pazzi-familien i et forsøk på å snikmyrde Lorenzo. Selv om sammensvergelsen ble mislykket ble Lorenzos yngre bror Giuliano ble drept. Attentatforsøket førte til en krig med pavedømmet og Lorenzo utnyttet krigen som rettferdiggjøring av å sentralisere ytterligere makt i egne hender.^[10]

Renessansens idealer spredde seg først fra Firenze til nærliggende bystatene i Toscana som Siena og Lucca. Den toskanske kulturen ble snart en modell for hele Nord-Italia og den toskanske mangfoldige italienske språket ble dominerende i hele området, spesielt i litteraturen. I 1447 kom Francesco I Sforza til makten i Milano og omformet raskt den fortsatt middelalderske byen til et betydelig senter innenfor kunst og lærdom som trakk til seg blant andre Leon Battista Alberti. Venezia, en av de rikeste byene på grunn av dens kontroll over Middelhavet, ble et annet senter for renessansekunst, spesielt innenfor arkitektur. Mindre hoff støttet renessansen og førte den til mindre byer som utviklet deres egen karakteristiske kunst: Ferrara, Mantova (under Huset Gonzaga), Urbino (under Federico da Montefeltro), og i Napoli ble renessansen fremmet under beskyttelse av Alfonso V av Aragona, som erobret byen i 1443 og oppmuntret kunstnere som Francesco Laurana og Antonello da Messina, og forfattere som poeten Jacopo Sannazaro og humanistiske lærde som Angelo Poliziano.

I 1377 returnerte pave Gregor XI til Roma, men den en gang keiserlige hovedstaden forble fattig og stort sett i ruiner gjennom de første årene av renessansen.^[11] I perioden frem til 1417 (det store skisma) var det uklart om paven satt i Avignon eller Roma, med rivalisering mellom paver og såkalte motpaver. Pavedømmet ble igen forent ved konsilet i Konstanz (1414 – 1418). Den store forvandlingen begynte imidlertid først under pave Nikolas V, som ble pontifex i 1447. Han satte i gang en dramatisk gjenoppbygging som til slutt fikk det meste av byen oppbygd og fornyet. Den humanistiske lærde Aeneas Silvius Piccolomini ble senere pave som Pius II i 1458. Da pavedømmet kom under kontroll av rike og mektige familier i Nord-Italia, som Medici og Borgias, kom renessansens ånd og filosofi til å dominere Vatikanet. Pave Sixtus IV fortsatte Nikolas Vs arbeid, mest berømt for å gi ordre til konstruksjonen av Det sixtinske kapell, som er oppkalt etter ham. Pavene ble i stadig større grad verdslige herskere da pavestatene ble smidd sammen til en sentralisert makt etter en rekke «krigerpaver».

Renessansens natur endret seg i løpet av slutten av 1400-tallet. Renessansens ideal ble fullstendig adoptert av de herskende klassene og aristokratiet. De første renessansekunstnerne ble sett på som håndverkere som hadde liten prestisje eller anerkjennelse. På slutten av renessansen hadde de fremste av dem stor innflytelse, ble betraktet som mestre og kunstnere, og kunne kreve store honorarer. En blomstrende handel i renessansekunst utviklet seg, og mens de ledende kunstnere i den tidligste renessanse kom fra de lavere eller fra middelklassen kom de økende grad fra aristokratiet selv og ble selv en del av aristokratiet.^[11]

Som kulturell bevegelse berørte renessansen kun en liten del av befolkningen. Nordlige Italia var den mest urbaniserte området i Europa, men tre fjerdedeler av befolkningen var fortsatt rurale bønder.^[12] For denne andelen av befolkningen var livet fortsatt i alt vesentlig uendret fra middelalderen.^[13] Klassisk føydalisme hadde aldri vært utpreget i Nord-Italia hvor bøndene hovedsakelig arbeidet på privateide gårder eller som forpaktere. Noen forskere har sett en utvikling mot reføydalisme i den sene renessanse da den urbane eliten begynte å bli jordeiende aristokrater.^[14]

I byene var situasjonen ganske annerledes. De var dominert av en handelselite som var akkurat så eksklusiv som aristokratiet i et hvilket som helst middelaldersk kongedømme. Det var denne gruppen som hovedsakelig støttet, beskyttet og var publikumet til renessansekulturen. Under seg hadde de en stor klasse av kunstnere og laugorganiserte håndverkere som levde et relativt komfortabelt liv og hadde betydelig makt i de republikanske regjeringene. Det sto i skarp kontrast til resten av Europa hvor kunstnere stort sett kom fra de lavere klasser. Utdannet, lese- og skrivekyndige bidro de i renessansekulturen.^[15] Den største gruppen av den urbane befolkningen var byenes fattige av delvis faglærte, arbeidsløse og løsarbeidere. Som bøndene hadde renessansen liten effekt på disse. Historikerne har debattert spørsmålet om hvor lett det var å bevege seg mellom de ulike samfunnsklassene i løpet av den italienske renessansen. Eksempler på individer som steg opp fra en beskjeden bakgrunn kan bli funnet, men den britiske historikeren Peter Burke har i to betydelige forskningsarbeider på dette området funnet at datamaterialet ikke kan overbevisende demonstrere en økning i sosial bevegelse. De fleste historikere mener at det sannsynligvis var en høy sosial bevegelse i den tidlige renessanse, men at den gikk gradvis over i løpet av 1400-tallet.^[16] Samfunnets ulikheter og klasseskiller var meget store. En overklasse hadde flere hundre ganger mer i inntekt enn en tjener eller arbeider. Noen historikere mener at den ulike distribusjon av rikdom var avgjørende for renessansen etter som kunsten ble støttet av de meget rike.^[17]

Renessansen var ikke en periode av stor sosial eller økonomisk endring, kun av kulturell og ideologisk utvikling. Den berørte kun en liten fraksjon av befolkningen og i moderne tid har dette ført til at mange historikere, spesielt de som var forankret i en historisk materialisme, til å redusere renessansens betydning i historien. Disse historikerne tenderer til å benytte et annet begrep, «tidlig moderne tid» istedenfor «renessanse». Innenfor kunsthistorien står derimot det sistnevnte begrepet støtt.

Slutten av renessansen er like vanskelig å datere som dens begynnelse. Mange markerer den asketiske munken Girolamo Savonarola i Firenze som vokste i makt i årene 1494–1498 som slutten på byens blomstring; for andre er den triumferende tilbakekomsten til Mediciene begynnelsen på den siste fasen i kunstartene som kalles for manierisme. Savonarola kom til makt på en bølge av utstrakt motreaksjon til renessansens sekularisering og nytelse. Hans korte styre førte til at mange kunstverker ble ødelagt i det som har blitt karakterisert som «Forfengelighetens bål», italiensk Falò delle vanità, i sentrum av Firenze. Med Medicienes tilbakekomst, nå som storhertuger av Toscana, fortsatte motbevegelsen i kirken. I 1542 ble Inkvisisjonen grunnlagt og noen få år senere ble Index Librorum Prohibitorum (Liste av Forbudte Bøker) etablert, og en rekke litterære renessanseverker ble forbudt.

Like viktig var slutten på stabilitet og fred med en rekke utenlandske invasjoner av Italia, kjent som «de italienske kriger», som skulle fortsette i flere tiår, Invasjonene begynte i 1494 med franske tropper som herjet over det meste av Nord-Italia og gjorde slutt på uavhengigheten til mange av bystatene. Den største katastrofen skjedde den 6. mai 1527 da spanske og tyske soldater herjet og plyndret Roma. Det betydde også slutten på pavedømmet som den største beskytter av renessansekunst og arkitektur.^[11]

Mens den italienske renessansen bleknet og fordunstet overtok det øvrige Europa mange av dens idealer og overførte dens stiler.

Et antall av Italias største kunstnere valgte å emigrere. De meste kjente var Leonardo da Vinci som reiste til Frankrike i 1516, men en gruppe av mindre betydningsfulle kunstnere, som hadde blitt invitert for å omforme Château de Fontainebleau, skapte den såkalte Fontainebleau-skolen som smeltet sammen fransk kunst med den italienske renessansen. Fra Fontainebleau kom en ny stil, omformet av manierismen, og som brakte renessansen til Antwerpen og derfra videre til resten av nordlige Europa.

Spredningen nordover var også representativt for større tendens. Middelhavet var ikke lenger Europas viktigste handelsrute. I 1498 nådde Vasco da Gama India og fra den datoen gikk de viktigste handelsrutene fra Orienten via atlanterhavshavnene Lisboa, Sevilla, Nantes, Bristol, og London. Disse områdene overgikk hurtig ifra Italia i rikdom og makt.

Den litterære revolusjon i Italia på 1200-tallet bidro til å rede grunnen for renessansen.^[18] Forut var italiensk ikke et språk som ble benyttet for å skrive litteratur i Italia, og det var først på 1200-tallet at italienske forfattere begynte å skrive på morsmålet framfor latin, fransk eller provençalsk. En betydelig endring skjedde på 1250-tallet da Dolce Stil Novo («Den søte, nye stil», som framhevet platonisk kjærlighet framfor den høviske) ble rendyrket med poeter som gikk foran som Guittone d'Arezzo og Guido Guinizelli. Spesielt i poesien hadde italiensk litteratur endret seg meget i tiårene før renessansen begynte, se Italiensk litteratur.

Da Aldo Manuzio begynte å trykke bøker i Venezia ble et stadig økende antall litterære verker utgitt på italiensk språk, i tillegg til en flod av bøker på latin og gresk som forordnet hovedstrømningene i den italienske renessansen. Kildene til disse verkene gikk utover rammene til teologiske litteratur og søkte tilbake til den førkristne tiden til Romerriket og antikkens Hellas. Det betydde ikke at ikke religiøse tekster ble skrevet og utgitt i denne perioden. Dante Alighieris Den guddommelige komedie reflekterte et karakteristisk middelaldersk verdensbilde. Kristendommen forble en betydelig påvirkning, emneområde og oppdragsgiver for kunstnere og forfattere mens klassisismen kom i tillegg som en andre hovedstrømning.

I den tidlige italienske renessansen var det et stort fokus på å oversette og studere klassiske verker fra latin og gresk. Renessanseforfattere var imidlertid ikke tilfreds med å hvile på laurbærene til oldtidens forfattere, og mange forsøkte å integrere stilen og metodene til antikkens store forfattere i deres egne verker. Blant de forfatterne som ble mest etterlignet var Cicero, Horatius, Sallustius og Vergilius. Blant grekerne ble Aristoteles, Homer og Platon lest i original for første gang siden 300-tallet, skjønt det var ikke mange greske verker å velge blant.

Renessansens litteratur og poesi var også betydelig påvirket av utviklingen innen vitenskap og filosofi. Humanisten Francesco Petrarca, en hovedperson blant de lærde som gikk foran, var også en dyktig poet som utga flere viktige poesiverker. Han skrev poesi på latin, blant annet Africa om andre punerkrigen, Scipio Africanus' bedrifter og hvor han hyllet antikkens Roma. Han huskes for det han skrev på morsmålet, spesielt Canzoniere, en samling kjærlighetssonetter. Da Thomas Wyatt den eldre oversatte disse (fritt) til engelsk etablerte han sonetten som lyrisk stil i England og siden tatt i bruk av William Shakespeare og tallrike andre poeter.

Petrarcas disippel, Giovanni Boccaccio, ble en betydelig forfatter i egen rett. Hans hovedverk var Dekameronen, en samling på hundre fortellinger fortalt av ti fortellere som hadde flyktet til utkanten av Firenze for å unnslippe pesten. Dekameronen spesielt og Boccaccios verker generelt ble en betydelig inspirasjon for andre europeiske forfattere i renessansen, blant annet Geoffrey Chaucer og senere også William Shakespeare.

Foruten kristendommen, klassisk antikk og lærdom var den fjerde inspirasjonen i renessanselitteraturen politikk. Den politiske filosofen Niccolò Machiavellis mest berømte verk var Foredragene om Titus Livius, Florentinsk historie og endelig Fyrsten. Sistnevnte har blitt velkjent i de vestlige samfunn ved begrepet «machiavellisk» som referanse til det realpolitiske synet som forfatteren fremmet i boken. Imidlertid er det som vanligvis er blitt kalt «machiavellisk» er et forenklet syn i lærebokform av dette verket heller enn et korrekt begrep for hans filosofi. I tillegg er det ikke åpenbart at Machiavelli selv var advokat for det syn som har gjort ham udødelig: hovedproblemet er de åpenbare motsigelser mellom det monarkistiske syn fremmet i Fyrsten og det republikanske synet fremmet i Foredragene. Uansett, blant de mange andre renessanseverker forblir Fyrsten et relevant og innflytelsesrikt verk selv i dag.

Selv om den italienske renessanse ikke avfødte noen enkeltstående ny filosofi, eller kan skilte med noenlunde likttenkende filosofer, kom det inn noe nytt i filosofien på denne tid. Dette nye fikk i ettertid samlebegrepet humanisme. Begrepene «renessanse» og «humanisme» benyttes av og til om hverandre, men kan med hell skilles fra hverandre slik: Man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom middelalder og nytid, og «humanismen» som den dannelsesbevegelse som vokste fram i denne epoken. Taler man om filosofien(e) som preget italiensk renessanse, er det vel så meget nye kulturelle aksenter det dreier seg om, ikke så meget helt nye filosofiske byggverker. De virkelig nye filosofiske impulser skulle komme fra ikke-italienske tenkere.

Noe som desidert meldte seg i tidens nyvakte interesse for antikken og dens visdom og kunst, og trangen til å vende tilbake til de gamle kildene («ad fontes»), var at oldtidsfilosofen Aristoteles fikk en sterkere stilling. Ærefrykten for klassiske studier fremmet et aristotelisk og ptolemeisk syn på universet. Noen humanister vektla et syn på naturen der den ble sett på som en levende åndelig vesen som ikke ble styrt av lover eller matematikk, mens andre derimot slett ikke ville være med et slikt naturbegrep som kunne tendere mot panteisme. På samme tid mistet filosofien mye av sin styrke som hersker av logikk, og således ble deduksjon sett på som underordnet intuisjon og emosjon. Skolastikkens insistering på de logisk konsistent oppbygde resonnementer og kategorier, kanskje klarest illustrert av dominikaneren Thomas av Aquinos Summa, kom i ulage i og med systemer som framfor alt nominalismen.

Var de nye filosofiske strømninger med eller mot kirken? Det avhenger av hvilke enkeltstrømninger det er tale om. At det i store stykker var et oppbrudd, er klart nok. Og ettersom kirken i den forutgående periode hadde vært så å si eneforvalter av all høyere vitenskap og tenkning, ved at universitetene var opprettet av kirken og forstod seg som medutforskere sammen med kirkeledere og embetsteologer av den naturlige og overnaturlige åpenbaring, var renessansens oppbrudd også tildels et oppbrudd mot dette. Men i og med at sentrale aktører, både blant tenkerne selv, og blant dem som fremmet og finansierte tidens humanisme, var paver og andre kirkeledere, er det vanskelig å tegne entydige kontraster. Tidene endret seg, og alle i tiden, innbefattet kirken, endret seg med den.

Petrarca hadde vært en eksponent for en ny tilnærming. Han oppmuntret studiet av de latinske klassikerne og fraktet med seg sin kopi av Homer i et håp om å finne noen som kunne lære ham å lese gresk. Et vesentlig steg i den humanistiske utdannelse, framlagt av lærde som Pico della Mirandola, var å jakte på tapte eller glemte antikke manuskripter som var kjent kun fra omtale. Pico de Mirandola utviklet et eklektisk og esoterisk læresystem, som kanskje ikke hadde den helt store interne konsistens, som blant annet var preget av hans fascinasjon av kabbalisme. Likevel frambrakte Pico de Mirandola meget som stimulerte og skulle bli av varig verdi.

Disse bestrebelsene var i stor grad støttet av rike italienske patrisiere, handelsprinser og despoter som brukte betydelige formuer på å bygge biblioteker. Å gjenoppdage fortiden hadde blitt en fornem mote og en lidenskapelig syssel for de øverste samfunnsklasser. Jeg går, sa Cyriacus av Ancona, jeg går for vekke de døde!^[19] Den fremste av biblioteksbyggerne var likevel en kirkens mann, renessansepaven og humanisten Nikolas V, mannen bak Vatikanbiblioteket.

Etterhvert som greske verker ble samlet, manuskripter funnet, biblioteker og museer dannet, kom trykkerienes tidsalder til syne. Antikkens verker ble oversatt fra gresk og latin til samtidens moderne europeiske språk og ble lest av en mottagelig publikum som kunne beherske, som Shakespeare, «med litt latin og mindre gresk»^[20]

Den nye interesse for antikkens tenkere, kunst og litteratur økte stort i den tidlige italienske renessanse, og dette gikk på bekostning av andre vitenskaper. Imidlertid oppstod det noe senere i renessansen en tankeretning som søkte å integrere all kunnskap i samlende, også den naturvitenskapelige. Denne retningen bidro til at den naturvitenskapelige forskning igjen skjøt fart.

Til tross for den til dels imponerende foreningen av kunst og vitenskap hos Leonardo da Vinci har historikere som George Sarton og Lynn Thorndike kritisert hvordan renessansen generelt tok grep om og utviklet vitenskapen, og de har argumentert at utviklingen isteden ble forsinket og bremset. Det var ikke før renessansen bevegde seg ut av Italia og nordover i Europa at vitenskapen ble gitt nytt liv av personligheter som Nikolaus Kopernikus, Francis Bacon, og René Descartes.

Renessansemaleriets forløper var Giotto og hans elevers brudd med den bysantinske stivheten og gotikkens formalisme. Giottos naturalisme, hans komplette tredimensjonale figurer som okkuperte et logisk rom, og hans humanistiske interesse i å uttrykke den individuelle personlighet, var bestanddeler som brakte interessen for naturen og ikke minst menneskekroppen i dens totale fysiske virkelighet tilbake til kunsten.^[21]

Det italienske renessansemaleriet begynte på nytt i Firenze og Toscana med freskomaleriene til Masaccio, deretter økte Piero della Francesca og Paolo Uccello realismen i sine verker ved å benytte den nye, revolusjonære teknikken med perspektiv og således gi tredimensjonale representasjon i todimensjonale kunstverker mer enn kun realisme, men gjøre den autentisk og virkelighetstro. Piero della Francesca skrev avhandlinger om vitenskapelig perspektiv.

frambringelsen av troverdige rom tillot kunstnerne å fokusere på nøyaktige gjengivelser av den menneskelige kroppen og på naturalistiske landskap. Masaccios figurer hadde en plastisitet som til da var helt ukjent. Sammenlignet med flatheten og planheten i gotisk maleri var hans malerier revolusjonære. Tidligere var figurer blitt framstilt i silhuett og uten dybde. Mot slutten av 1500-tallet, spesielt i Nord-Italia, begynte kunstnerne å bruke nye teknikker i manipulere lys og mørke slik som tonekontrastene er åpenbare i mange av Tizianos portretter og utviklingen av sfumato og chiaroscuro hos Leonardo da Vinci og Giorgione.

Perioden så også de første verdslig, ikke-religiøse malerier. Disse mytologiske emner var faktisk svært få, men ga opphav til en debatt om renessansens verdslighet hos forskere tidlig på 1900-tallet som ved Jacob Burckhardt. Botticelli var en av de mange malere hvis verdslige verker har fortsatt gyldighet den dag i dag, men han var selv dypt religiøs og en tilhenger av den religiøse moralisten Girolamo Savonarola, og Botticelli malte også utallige tradisjonelle religiøse malerier.

Innenfor skulptur var det Donatellos studier av klassisk skulptur som førte til hans utvikling av klassiske positurer, slikt som contrapposto-posituren, og i emner som hans andre statue av David, den første frittstående nakenakt i bronse som ble skapt i Europa siden den romerske keisertiden. Donatellos framstillinger av basreliffer, stiacchiato, en annen nyskapning som fikk stor utbredelse i renessansen, ved å variere dybden i relieffet for å illudere inntrykk av forgrunn, middels avstand og bakgrunn. Donatellos kunstneriske framganger hadde stor innflytelsesrik på alle som fulgte ham, og kanskje den største av dem alle var Michelangelo hvis David fra 1500 også var en mannlig nakenakt. Michelangelos Davidstudie er mer naturalistisk enn Donatellos og har en større emosjonell intensitet. Begge statuene står i contrapposto ved at de hviler vekten på den ene foten.

Denne perioden, kjent som høyrenessansen, representerte en kulminasjon av de siktemålene som ble satt fra den tidligere perioden, det vil si en nøyaktig representasjon av figurene i et rom gjengitt med pålitelig bevegelse og i en passende sømmelig stil. De mest berømte malere fra denne tiden er Leonardo da Vinci, Raphael, og Michelangelo Buonarroti. Deres bilder er blant de mest kjente kunstverker i verden. Leonardos Nattverden, Raphaels Skolen i Athen, og Michelangelos tak- og veggmalerier i Det sixtinske kapell er de ypperste verker fra denne perioden.

Høyrenessansens maleri utviklet seg til manierismen, spesielt i Firenze. Manieristkunstnere som bevisst gjorde opprør mot høyrenessansens prinsipper tenderte til å representere langstrakte figurer i ulogiske rom. Moderne forskning har anerkjent manieristkunstens evne til å befordre en sterk, ofte religiøs, stemning hvor høyrenessansens kunstnere ikke maktet gjøre det samme. Noen av de viktigste kunstnerne i denne perioden er Pontormo, Bronzino, Rosso Fiorentino, Parmigianino og Raphaels elev Giulio Romano.

Renessansen i arkitektur ble i Italia introdusert med et revolusjonært, men ufullstendig monument i Rimini av Leone Battista Alberti, men perioden ble utviklet i Firenze. Noen av de tidligste bygninger som viste renessansens karakteristiske trekk var Filippo Brunelleschis Ospedale degli Innocenti, «Hittebarnsherberge», (oppført 1421-1444) som anses å være det første renessansebygget, så fulgte San Lorenzos kirke og Pazzi-kapellet. Sistnevnte lille kapell, bygget mellom 1430 og 1444, hadde en bemerkelsesverdig trekk i fasaden hvor de to sidefeltene i portikoen er forent i en sentral bue.

Brunelleschi, den første store renessansearkitekt, gjorde omfattende studier av den klassiske antikken i Roma hvor han utledet dens grunnleggende geometri, spesielt systemet med for arkitektonisk orden som med søyleordene. Gjenoppdagelsen av den klassiske antikken kan best illustreres ved Palazzo Rucellai. Her følger søylene overlagringen (italiensk superponere) i klassisk orden med doriske søyler i første etasje, joniske søyler i andre etasje (piano nobile) og korintiske søyler i den øverste etasjen. Valget av orden bestemte hvilken proporsjoner bygningen måtte stemme overens med.

Interiøret til Santo Spirito uttrykte en ny sans for lys, klarhet og rommelighet som er typisk for den tidlige, italienske renessanse. Dens arkitektur reflekterte humanismens filosofi, opplysthet og klarhet i motsetning til middelalderens mørkhet og åndelighet. Som ved Palazzo Rucellai var det de kostbare byhusene tilhørende rike adelsmenn og kjøpmenn som var oppdragsgivere og renessansens arkitektur i Italia forble et eksklusivt overklasseprodukt, anvendt bortimot utelukkende i de store byene og nesten kun for palasser og kirker.

Renessansen var framfor alt rasjonell og geometrisk. Idealet var en bygning hvor alle aksene, horisontale som vertikale, var symmetriske. Kuppelen var et dominerende trekk på nesten alle renessansekirkene. Forbildet var Pantheon, men renessansens arkitekter foretrakk et dobbelt lag av murstein og hvor et karakteristisk trekk var ribbene, halvbuene av stein, som skilte de ulike seksjonene. Disse er særlig merkbare på Brunelleschis Duomo, Domen i Firenze, eller Santa Maria del Fiore. I Mantova eksilerte Leone Battista Alberti i den «nye antikke stilen», dog hans kulminasjon, Sant'Andrea, ble ikke begynt før i 1472, etter arkitektens død.

Høyrenessansen, som er siste del av perioden, ble introdusert i Roma med Donato Bramantes kirke San Pietro in Montorio i 1502 og den opprinnelig planlagte Peterskirken (1506) som var det største arkitektoppdraget i tidsepoken, påvirket av nær alle større renessansekunstnere, inkludert Michelangelo og Giacomo della Porta. Begynnelsen på seinrenessansen i 1550 ble markert av utviklingen av en ny søyleorden ved Andrea Palladio. Kolossale søyler som var to eller flere etasjer høye dekorerte fasadene.

Det var en eksplosjon av musikalsk aktivitet i Italia på 1300-tallet som korresponderte i omfang og nyvinning med andre samtidige kunstarter. Selv musikkvitenskapen vanligvis grupperer musikken på Trecento (1300-tallet) med den tilsvarende fra slutten av middelalderen hadde den likevel egenskaper som var parallell med den tidlige renessansen: en økende vekt på verdslige kilder, stiler og former; en kulturell spredning som gikk fra kirkens institusjoner over til aristokratiet, og selv til folk flest i ulike samfunnsklasser; og en rask utvikling av nye teknikker. De vesentlige formene var trecento-madrigal, caccia, og ballata. Samlet ble de musikalske stilene fra epokene noen ganger karakterisert som «Italian ars nova».

Fra tidlig på 1400-tallet til midten av 1500-tallet var sentrum for nyskapende kirkemusikk i Nederlandene, og en rekke talentfulle komponister kom derfra til Italia. Mange av dem sang enten i pavens kor i Roma eller korene i de tallrike kapellene til aristokratiet i Roma, Firenze, Milano, Ferrara og andre steder; og de brakte med seg deres polyfoniske stil med seg og påvirket mange innfødte, italienske komponister i løpet av sitt opphold.

Kirkemusikkens dominerende former i løpet av tidsepoken var messe og motett (flerstemmig kirkesang). Den mest berømte komponist av kirkemusikk på 1500-tallet i Italia var Palestrina, den mest prominente medlem av Den romanske skole hvis stil var glatt og jevn, emosjonell og flerstemt, og som definerte lyden for 1500-tallet, i det minste i henhold til musikkteoretikere på 1800- og 1900-tallet. Andre italienske komponister på slutten av 1500-tallet fokuserte på å komponere madrigaler, den mest populære verdslige musikkformen, og for i bortimot et hundre år ble tilsvarende verdslige stykker for flersang spredt over hele Europa. Viktige madrigalkomponister var Jacques Arcadelt, i begynnelsen av tidsepoken, Cipriano de Rore, på midten av århundret, og Luca Marenzio, Philipp de Monte, Carlo Gesualdo, og Claudio Monteverdi mot slutten av tidsepoken.

Italia var også et sentrum for nyvinninger innenfor instrumentalmusikk. Ved begynnelsen av 1500-tallet ble tangentimprovisasjon høyt verdsatt, og tallrike komponister av virtuoso tangentmusikk framtrådte. Mange kjente instrumenter ble oppfunnet og perfeksjonert i seinrenessansens Italia, blant annet fiolinen, de tidligste utgavene kom i bruk på 1550-tallet.

Ved slutten av 1500-tallet var Italia det musikalske sentrum av Europa. Bortimot alt av innovasjon som definerte overgangen til barokkepoken hadde sin opprinnelse i nordlige Italia i løpet av de siste tiårene av århundret. Fra Venezia med sine flerstemte produksjoner, den såkalte venetianske skole, og den assosiert instrumentalmusikken, forflyttet seg nordover og inn i Tyskland; i Firenze ble den florentinske Camerata utviklet til en sørgesang, en betydelig forløper til opera som i seg selv begynte rundt 1600, og den avantgardistiske, manieristiske stilen til Ferrara-skolen migrerte til Napoli og andre steder via musikken til Carlo Gesualdo, kom til bli siste utgave av renessansens flerstemte vokalmusikk.

• Baron, Hans: The Crisis of the Early Italian Renaissance: Civic Humanism and Republican Liberty in an Age of Classicism and Tyranny. Princeton: Princeton University Press, 1966.
• Burckhardt, Jacob: The Civilization of the Renaissance in Italy, oversettelse S.G.C Middlemore, 1878
• Burke, Peter: The Italian Renaissance: Culture and Society in Italy Princeton: Princeton University Press, 1999.
• Hagopian, Viola L.: «Italy», in The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN
• Hay, Denys: The Italian Renaissance in Its Historical Background. Cambridge: Cambridge University Press, 1977.
• Jensen, De Lamar: Renaissance Europe, 1992
• Lopez, Robert Sabatino: The Three Ages of the Italian Renaissance. Charlottesville: University Press of Virginia, 1970.
• Pullan, Brian S.: History of Early Renaissance Italy. London: Lane, 1973.
• Raffini, Christine: Marsilio Ficino, Pietro Bembo, Baldassare Castiglione: Philosophical, Aesthetic, and Political Approaches in Renaissance Platonism. Renaissance and Baroque Studies and Texts, v.21, Peter Lang Publishing, 1998. ISBN 0-8204-3023-4
• Toman, Rolf, Høydalsnes, Eli (2007). Kunsten i den italienske renessansen : arkitektur, skulptur, maleri, tegning. Oslo: Spektrum. ISBN 978-82-7822-576-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

•  (en) Renaissance in Italy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Om renessansen på kunsthistorisk fagwiki Arkivert 14. januar 2008 hos Wayback Machine.