Egypt

Egypt, offisielt Den arabiske republikk(en) Egypt, er et land i Nordøst-Afrika, og delvis i Midtøsten på grunn av den tilhørende Sinaihalvøya. Landet grenser mot Libya, Sudan, Gazastripen og Israel. I nord har landet kyststripe mot Middelhavet og i øst mot Rødehavet. I 1922 fikk landet delvis uavhengighet fra Storbritannia som i praksis hadde styrt landet siden 1882. I 1952 fikk landet sin fulle selvstendighet fra Storbritannia.^[3]

Egypt er et av de landene med størst befolkning i Afrika og i Midtøsten. Folketallet ble i 2020 anslått til 100 millioner.^[4] De fleste av Egypts innbyggere bor i nærheten av Nilens bredder, i et område på om lag 40 000 km², hvor også de eneste dyrkbare områdene ligger. De store områdene som dekkes av Sahara-ørkenen er heller tynt befolket. Om lag halvparten av Egypts innbyggere bor i byområder, hvorav de fleste bor i de tett befolkede bykjernene i Kairo, Alexandria og andre større byer i Nildeltaet.

Egypt er kjent for sin storhetstid som oldtidssivilisasjon, og for enkelte av verdens mest kjente byggverk, som Pyramidene ved Giza og Sfinksen i Giza. Egypts oldtidsruiner, slik som de vi finner i Memfis, Teben, Karnak og Kongenes dal har vært og er viktige åsteder for betydningsfulle arkeologiske studier, og funn fra disse stedene står nå utstilt i kjente museer rundt om i verden.

Egypt er i dag en av de mest utviklede og diversifiserte økonomiene i Midtøsten, hvor turisme, jordbruk, industri og serviceytende næringer hver står for nesten like andeler produksjon.

Egypts geografi er knyttet til to regioner: Sørvest-Asia og Nord-Afrika. Egypt ligger omkring Nilens nedre løp og dens utløp i Middelhavet. Egypt har kystlinjer mot Middelhavet og Rødehavet. Landet grenser til Libya i vest, Gazastripen og Israel i nordøst, Rødehavet i øst og Sudan i sør. En mindre del av landet, Sinaihalvøya, er geografisk sett egentlig en del av Asia. Med et areal på 1 001 449 km² har Egypt et landområde på størrelse med Texas og New Mexico til sammen, fire ganger større enn Storbritannia og to ganger større enn Frankrike. Den største rette avstanden i Egypt fra nord til sør er 1 024 km, mens den fra øst til vest er 1 240 km. Egypts maritime grenser består av mer enn 2 900 km kystlinjer langs Middelhavet, Suezbukta, Akababukta og Rødehavet. Både bosetning og næringsliv er stort sett knyttet til den fruktbare Nildalen og til Nilens delta. Hele 96 % av landet er ørken.

Egypt er først og fremst ørken. Bare en liten del av det totale landområdet er kultivert og har permanent bosetning. Det meste av landet ligger innenfor det brede båndet av ørken som strekker seg østover fra Afrikas atlanterhavskyst, over kontinentet og inn i Sørvest-Asia.

Egypts geologiske historie har skapt fire store naturgeografiske regioner:

• Nildalen og Nildeltaet
• Vestørkenen (også kjent som Den libyske ørken)
• Østørkenen
• Sinaihalvøya

Til tross for at Nildalen og Nildeltaet kun dekker om lag 5,5 % av Egypts samlede areal, er denne regionen landets viktigste og eneste dyrkbare. Omtrent 99 % av befolkningen livnærer seg av denne frodige regionen. Nildalen strekker seg ca. 800 km fra Aswan til utkanten av Kairo. Nildalen er også kjent som Øvre Egypt, mens området rundt Nildeltaet er kjent som Nedre Egypt. Bratte fjellklipper reiser seg langs elvebreddene eller tilført siltjord som ellers er veldig tørr. Siden byggingen av Aswandammen har jordbruket i Nildalen vært avhengig av irrigasjon. Nildeltaet består av flate, lavtliggende områder. Enkelte deler av deltaet er myrlendte og vasstrukne, og dermed ikke egnede for jordbruk. Andre områder rundt deltaet brukes til jordbruk.^[5]

Egypt er, med sine over 100 millioner innbyggere, Afrikas tredje største land målt etter befolkning. Omtrent hele befolkningen bor langs Nilen eller i Nildeltaet. Omkring 90 % av Egypts befolkning hører til islam (de fleste er sunnimuslimer), og resten er i hovedsak kristne (fortrinnsvis koptiske kristne). Men det finnes også grupper av jøder, bahaier og andre mindre religiøse grupper. Ved siden av religiøst skille kan befolkningen i Egypt skilles mellom de som bor i byer og fellahin, som bor på landsbygda.

Minoritetene i Egypt er en liten gruppe beduiner, de berberspråklige siwaene (fra området rundt Siwaoasen) samt 90 000 flyktninger (70 000 palestinere og 20 000 sudanesere).

• Folkegrupper: egyptiske arabere, beduinske arabere, berbere.
• Språk: arabisk, totalt 84 språk
• Religion: islam, kristendom
• Forventet levealder for befolkningen sett under ett: 70 år^[6]
• Forventet levealder for kvinner: 74 år^[7]
• Forventet levealder for menn: 69 år^[8]
• Spedbarnsdødelighet: 20 (Antall per 1000 levendefødte)^[9]
• Analfabeter: 2007 var 24,7 % analfabeter.

De viktigste byene i landet er Kairo, Alexandria, Luxor, Sharm el-Sheikh, Port Said, Suez, Asyout, El Mansoura og El Zagazig.

Hovedartikkel: Egypts historie

Den årlige, næringsrike flommen til Nilen i kombinasjon med at området er delvis isolert av ørkener i øst og vest, la grunnlaget for fremveksten til en av verdens største sivilisasjoner. Et forent kongedømme ble grunnlagt rundt år 3200 f.Kr. av kong Narmer, og en serie dynastier hersket i Egypt i de neste tre millenniene. Det siste innfødte dynastiet, kjent som det 31. dynastiet, falt til Persia i 343 f.Kr., som grov ut forløperen til Suezkanalen og forbandt Rødehavet med Middelhavet. Senere falt Egypt til grekere, romere, bysantinere og perserne igjen.

Det var muslimske erobrere arabere som tvang igjennom islam og det arabiske språket i det 7. århundre til egypterne, som gradvis overtok begge deler. Muslimske herskere som ble utpekt av det islamske kalifatet hadde kontrollen over Egypt i de neste seks århundrene. En lokal militær kaste, mamelukkene, tok kontroll rundt år 1250 og fortsatte å styre selv etter at Egypt ble erobret av osmanene i 1517.

Etter at Suezkanalen ble fullført i 1869, ble Egypt en viktig mellomstasjon for verdenshandelen også i moderne tid. Men landet hadde også blitt svært gjeldstynget. For å beskytte sine investeringer tok Storbritannia kontroll over Egypts styre i 1882, men nominell underordning til osmanene fortsatte til 1914.

Det egyptiske parlamentet hadde vært nesten helt uavhengig fra Storbritannia siden 1922 og iverksatte en ny grunnlov i 1923 under lederskapet til den populære revolusjonære Saad Zaghlul. Mellom 1924 og 1936 eksisterte det et kortvarig, men vellykket forsøk på å modellere Egypts konstitusjonelle styresett etter europeisk stil, kjent som Egypts liberale eksperiment. Britene beholdt riktignok en viss grad av kontroll som førte til fortsatt ustabilitet i styret. I 1952 tvang et militært coup d'état kong Farouk I, en konstitusjonell monark, til å abdisere til fordel for sin lille sønn, Ahmed Fouad, som fikk tittelen Fouad II av Egypt.

Den egyptiske republikken ble erklært 18. juni 1953 med general Mohammed Naguib som den første presidenten. Etter at Naguib også ble tvunget til å trekke seg i 1954 av Gamal Abdel Nasser, den virkelige arkitekten bak bevegelsen i 1952, tok sistnevnte makten som president og nasjonaliserte Suezkanalen, som igjen førte til Suezkrisen i 1956. Selv om Egypt tapte militært, steg Nasser ut av krigen som en arabisk helt, og nasserisme fikk utstrakt innflytelse i regionen selv om den ble møtt av blandede følelser av egypterne selv; mange av dem hadde vært likegyldige overfor arabisk nasjonalisme.

Mellom 1958 og 1961 satte Nasser i gang med å danne en union mellom Egypt og Syria, kjent som Den forente arabiske republikk. Dette forsøket ble også møtt med blandede følelser, og det var klart at mange egyptere ikke likte at navnet på deres land, som hadde vedvart i tusenvis av år, plutselig var borte. Tre år etter seksdagerskrigen i 1967, hvor Egypt tapte Sinai til Israel, døde Nasser og ble etterfulgt av Anwar Sadat, som presenterte sin maktovertagelse som en korrektiv revolusjon. Sadat endret Egypts lojalitet i den kalde krigen fra Sovjetunionen til USA, utviste sovjetiske rådgivere i 1972 og satte i gang den økonomiske reformen, intifah, mens han slo voldelig ned på religiøs og sekulær opposisjon. Egypts navn ble også gjeninnført.

Egypt satte sammen med Syria i gang et overraskelsesangrep på Israel i Jom kippur-krigen i 1973. Den innledende fasen gikk i Egypt og Syrias favør, men etter to dager begynte Israel å få overtaket. Til slutt gikk begge partene med på en våpenhvile, etter at israelske styrker hadde omringet egyptiske styrker, og stod fri til å marsjere mot Kairo og Damaskus. Sadat inngikk fred med Israel i bytte mot Sinai i 1979, et trekk som var svært kontroversielt i den arabiske verdenen og som førte til en kort krig mot Libya sommeren 1977, samt at Egypt ble utvist fra Den arabiske liga (de ble tatt inn igjen i 1989). Sadat ble myrdet av en religiøs fundamentalist i 1981 og etterfulgt av Hosni Mubarak. Siden mordet på Sadat har Egypt vært i en sammenhengende unntakstilstand i over 25 år.^{[trenger referanse]}

I januar 2011 begynte den egyptiske revolusjonen. Protestanter fra flere folkegrupper i samfunnet tok del i de massive demonstrasjonene mot det tretti år lange styret til president Mubarak. Tahrirplassen i sentrum av Kairo ble den sentrale møteplassen for demonstrantene. Den 11. februar 2011 gikk Hosni Mubarak av som president i Egypt, og ledelsen for Egypts militære styrker overtok makten. Militærledelsen utnevnte midlertidig en ny statsminister, og nedsatte en komité som skal planlegge og forberede demokratiske valg. Valg til parlamentet ble avholdt i tre omganger i perioden november 2011 til januar 2012 og ga flertall til islamistiske partier. Første runde i presidentvalget ble avholdt i mai 2012, med avgjørende runde i juni samme år. Mohammed Mursi, med tilknytning til Det muslimske brorskapet, vant. I 2013 oppsto det demonstrasjoner i likhet med i 2011. Etter flere dagers uroligheter ble Adly Mansour 3. juli 2013 innsatt som fungerende president etter at hæren hadde avsatt president Mursi.^[10]

Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Egypt er en republikk basert på semipresidentialisme, der makten skal deles mellom presidenten og statsministeren. I praksis ligger imidlertid mye makt hos presidenten, som i over 50 år har blitt valgt gjennom valg med kun én kandidat.

Presidenten er statsoverhode og øverste leder for landets militære styrker. Nasjonalforsamlingen er et tokammer-parlament bestående av Folkeforsamlingen (et underhus med 454 medlemmer) og Shurarådet (et overhus med 264 medlemmer). Presidenten utnevner visepresidenten, statsministeren, regjeringen, ti medlemmer av Folkeforsamlingen og 88 medlemmer av Shurarådet. Styret fortsetter å gjennomgå forandringer, og først under valget i 2005 holdt man presidentvalg med flere kandidater. Hosni Mubarak ble utropt til valgets vinner, og påbegynte deretter sin femte presidentperiode; han tiltrådte som president i 1981. Etter endringer i grunnloven i 2005 holdes presidentvalg hvert sjette år. Landet holder også jevnlige valg til nasjonalforsamlingen, for Folkeforsamlingen hvert femte år, og for Shurarådet velges en halvpart av de valgte representantene hvert tredje år. Deltakelse i valg er påbudt for alle over 18 år, brudd på denne plikten er straffbart. Egypt har ingen eksplisitt kriminalisering av homofili, men LHBT-personer blir strafferettslig forfulgt gjennom bruk av ulik moral-lovgivning.^[11]

Det praktiseres dødsstraff i Egypt^[12]

Administrativt er landet inndelt i 27 guvernementer samt én by med selvstyre på samme administrative nivå som guvernementene:

Aswan Asyut Al-Bahr al-Ahmar Bani Suwayf al-Buhayrah Bur Sa'id ad-Daqahliyah Dumyat al-Fayyum

al-Gharbiyah al-Iskandariyah al-Isma'iliyah Janub Sina' al-Jizah Kafr ash Shaykh Matruh al-Minufiyah al-Minya

al-Qahirah al-Qalyubiyah Qina Shamal Sina' ash-Sharqiyah Suhaj as-Suways al-Wadi al-Jadid

I 2008 ble guvernementene Helwan og 6. oktober oppløst.

Egypt er avhengig av vannet fra Nilen siden landet består av 97 % ørken og at det faller svært lite nedbør der. Nilen er verdens lengste elv, og vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet. Elva renner gjennom åtte land før den når Egypt, og de fleste av disse landene ønsker å bruke mer av Nilens vann. Dette er ansett som en kilde til konflikt. Denne situasjonen har gitt egypterne det som har blitt omtalt som et "nedstrømskompleks": Hele deres kulturelle og politiske historier preges av at de lever nederst i Nil-bassenget. I tusener av år har de levd med frykten for at Nilens vann skulle utebli før vannet nådde fram til Egypt.^[13]

Egypts hovedstad Kairo er Afrikas største by og har i århundrer vært kjent som et senter for læring, kultur og handel. Det arabiske språkakademiet er ansvarlig for normering av det arabiske språket rundt i verden.

Egypt har et aktivt media- og kunstmiljø, og har hatt det siden sent på 1800-tallet. I dag er det mer enn 30 egyptiske satellittkanaler, og over 100 spillefilmer produseres hvert år. Kairo har også blitt kalt «Østens Hollywood». For å styrke medieindustrien, spesielt mot konkurranse fra landene rundt Den persiske gulf, har det blitt bygget et stort mediesenter. Egypt er også det eneste arabiske landet med et operahus. Siden 1970 har egyptisk popmusikk fått økende popularitet i egyptisk kultur, spesielt blant ungdom. Blant populære popmusikere kan nevnes Amr Diab. Enkelte, som popartisten Ruby, er omdiskuterte for å ha tøyd kulturelle grenser.

Noen kjente egyptiske kulturpersonligheter inkluderer forfatteren og nobelprisvinneren Naguib Mahfouz, sangeren Umm Kulthum og skuespilleren Adel Imam. Fotballspilleren Mohamed Salah kommer også fra Egypt.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Abu Mena – kloster fra 200-tallet
• Teben og Kongenes dal – gravsteder fra oldtidens Egypt
• Det islamske Kairo – tradisjonell islamsk arkitektur
• Memfis med dens nekropol: Pyramidekomplekset ved Giza
• Nubiske monumenter fra Abu Simbel til Philae – templer fra oldtidens Egypt
• Katarina-klosteret på Sinaifjellet – kloster fra 300-tallet
• Wadi Al-Hitan – funnsted for fossiler

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2003 – Eposet Taghribat Bani Hilal (musikalsk skildring av Hilal-stammens utvandring fra Den arabiske halvøy til Nord-Afrika)
• 2008 – Al-Sirah Al-Hilaliyyah epos
• 2016 – Tahteeb, kjeppkamp
• 2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
• 2020 – Håndlaget veving
• 2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis

• Oldtidens Egypt
• Midtøsten-konflikten
• Seksdagerskrigen

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 18. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 14. ISBN 8254002312. 

• CIAs fakta om Egypt Arkivert 31. august 2020 hos Wayback Machine.
• (no) Statistikk og andre data om Egypt i FN-sambandets nettsted Globalis.no