Mongolia

Mongolia
Монгол Улс Mongol Uls
Flagg Riksvåpen
Innbyggernavn		Mongol, mongolsk
Grunnlagt		12. februar 1992
Oppkalt etter		mongolene
Hovedstad		Ulan Bator
Tidssone		UTC+7 og +8
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 19 1 564 116 kvadratkilometer[1] 0,6 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 137 3 409 939[2] (2021)
Bef.tetthet		2,18 innb./kvadratkilometer
HDI		0,739 (2021)
Høyde o.h.		1 528 meter
Styreform		Parlamentarisk republikk
President		Ukhnaagiin Khürelsükh
Statsminister		Luvsannamsrain Oyun-Erdene
Offisielt språk		Mongolsk
Uavhengighet fra		Kina 11. juli 1921
Valuta		Mongolsk togrog (MNT)
Nasjonaldag		11. juli
Nasjonalsang		«Dar khan manai khuvsgalt uls»
ISO 3166-kode		MN
Toppnivådomene		.mn
Landskode for telefon		+976
Landskode for mobilnett		428
Mongolia på Commons

Mongolia,^[a] tidligere også omtalt som Ytre Mongolia,^[b] er en selvstendig stat beliggende i Øst- og Sentral-Asia. Landet er en innlandsstat og grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. Mongolia har et flateinnhold på 1 564 116 km² og er dermed verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på like over tre millioner har Mongolia dessuten den laveste befolkningstettheten i verden. Ulan Bator, som i 2008 hadde like over én million innbyggere, er landets hovedstad og største by.^[3]

Området som i dag utgjør Mongolia, har i løpet av historien blitt styrt av flere nomadiske imperier, blant andre xiongnu, xianbei, rouran og göktürkene. Landområdet var også sentrum for Mongolriket, som ble etablert av Djengis Khan i 1206. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Etter Yuan-dynastiets sammenbrudd i 1368 ble landets areal igjen begrenset til det området som i dag utgjør Mongolia. Mot slutten av det 17. århundre var mesteparten av landområdet erobret og innlemmet i Qing-dynastiet. Etter Qing-dynastiets kollaps i 1911 erklærte Mongolia seg selvstendig, men landet slet med å få etablert et uavhengig styre og ble i realiteten ikke uavhengig før nesten et tiår senere, i 1921. Først i 1945 fikk Mongolia internasjonal anerkjennelse. Som følge av dette kom landet under sterk russisk og sovjetisk innflytelse, og i 1924 ble Folkerepublikken Mongolia opprettet. Etter de mange revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989 opplevde Mongolia en egen revolusjon i 1990, noe som førte til kommunistregimets fall og etableringen av en ny grunnlov i 1992.

Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia verdens nest største innlandsstat etter Kasakhstan. Landet inneholder lite dyrket mark og består for det meste av steppeområder omkranset av Gobi-ørkenen i sør og fjellområder i nord og vest. Omtrent 30 prosent av landets tre millioner innbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske.

Med et landareal på 1 564 116 km² er Mongolia verdens 19. største stat.^[4] Landet grenser til Kina i sør, øst og vest og til Russland i nord. Landskapet domineres av stepper, men inneholder også variasjoner i form av fjell i nord og vest samt ørken i sør. Mesteparten av landområdet ligger på et platå med høyder som varierer fra 900 til 1500 moh., bare avbrutt av større fjellkjeder i nordlige og vestlige deler av landet.^[5] Mongolias høyeste punkt er Khujtnij orgil (4374 moh.) i Tavan Bogd-massivet i Altajfjellene i vest. Andre fjellområder inkluderer Khangaifjellene sentralt i landet og Khentiifjellene i nord. Landets laveste punkt er saltsjøen Khokh Nuur (560 moh.), lokalisert i det nordøstlige Mongolia.

Asias største ørkenområde, Gobiørkenen, ligger sør i landet og omfatter også deler av det nordlige Kina. Navnet gobi kommer av det mongolske Говь, som kan oversettes med «ørkenslette». Mongolias landskap omfatter også en av de største ferskvannssjøene i Asia (Khövsgölsjøen), en rekke saltvannsjøer, myrer, sanddyner, kuperte gressmarker, skoger og isbreer i fjellene. Det nordlige og vestlige Mongolia er et seismisk aktivt område med hyppige jordskjelv, varme kilder og utdødde vulkaner. Uvs Nuur-bassenget, som også strekker seg inn på russisk territorium, står på UNESCOs verdensarvliste.^[6]

Mongolia har et temperert, kontinentalt klima med lange, kalde vintre og korte, varme somre. En skjermet beliggenhet, stor høyde over havet og tørr luft gir store temperaturforskjeller mellom dag og natt og mellom vinter og sommer. Temperaturen varierer fra -15 til -30 °C om vinteren og 10 og 27 °C om sommeren.^[5] Vintrene er tørre, og regnet om sommeren utgjør sjelden mer enn 380 mm i fjellene og 125 mm i ørkenen.^[5]

De enorme temperaturforskjellene gjør miljøet i landet veldig sårbart, og miljøfiendtlig industri og samferdsel har ført til økologiske ødeleggelser. To tredjedeler av landarealet regnes for å være utsatt for både vann- og vinderosjon, og ytterligere 15 % for bare vannerosjon.

Mesteparten av landarealet består av treløs steppevegetasjon med mange arter gress og urter. I fjellområdene kan man finne skoger med furu, gran, sibiredelgran og mongollerk, foruten løvtrær som osp og bjørk. I Gobiørkenen finnes det kun spredt vegetasjon av planter tilpasset til halvørken- og ørkenklimaet.

Mongolias dyreliv har innslag av sibirsk, nordkinesisk og tibetansk fauna, og det forekommer 150 ulike arter av pattedyr i landet. Arter som elg, hjort, rådyr, gaupe, bjørn, sobel, rødrev og ekorn lever i skogene i nord, mens det lever truede arter som argalisau og snøleopard, foruten sibirsteinbukk og sibirpipehare i fjellene. På steppene finnes det Mongolia- og persiagaseller, foruten murmeldyr. De sjeldne artene kulan og baktriakamel finnes i ørkenen og halvørkenen. Przewalskihest ble reddet fra utryddelse ved hjelp av oppdrett i fangenskap og blir nå forsøkt gjeninnført. Det er finnes mer enn 415 fuglearter i Mongolia, blant annet de sjeldne artene mongolløpekråke og mongolhettemåke. Krypdyrfaunaen omfatter omkring 40 arter. I våtmarkene lever det andefugler, måker og traner. I fjellene finnes det mange fuglearter som også er vanlige i Europa, slik som alpekråke, boltit, li- og fjellrype. Det samme gjelder skogene: perle- og lappugle, konglebit og storfugl. Det finnes 78 arter med ferskvannsfisk, blant annet laksefisker, abbor og gjedde.

Mongolias innbyggertall ble i juli 2009 estimert til 3 041 142 av CIA World Factbook, noe som gjør landet til verdens 137. største stat målt etter antall innbyggere.^[7] Mongolia har dermed en veldig liten befolkning i forhold til sine to naboer, Russland og Kina. Landet har også en lavere befolkningstetthet enn noen annen selvstendig nasjon i verden (1,7 personer per km²). Selv om majoriteten av befolkningen tilhører den mongolske folkegruppen (85 %), finnes det også mindre grupper tyrkiske folkeslag, slik som kasaker, tuviner og usbekere, som til sammen utgjør cirka 7 % av befolkningen. Videre er det også små grupper med russere, kinesere og tunguser i landet.

Mongolias folkevekst ble i 2007 estimert til 1,2 %.^[8] Omtrent 59 % av befolkningen er under 30 år, hvor 27 % av disse er under 14 år. Siden sosialismens fall har Mongolia opplevd en raskere nedgang i samlet fruktbarhetstall (SFT) enn noe annet land i verden, ifølge FNs beregninger: I perioden 1970–1975 var samlet barnetall per kvinne estimert til 7,33; i perioden 2005–2010 er det tilsvarende estimatet 1,87, eller en fjerdedel.^[8] Mongolene er opprinnelig et nomadisk folkeslag, men Mongolia har likevel blitt mer urbanisert. Omtrent 40 % av befolkningen bor i hovedstaden Ulan Bator, og i 2002 bodde ytterligere 23 % i byene Darkhan og Erdenet samt aimag-sentrene og permanente bosetninger i sum-ene.^[9]

Det offisielle språket i landet er mongolsk (nærmere bestemt khalkha-mongolsk), som bruker det kyrilliske alfabetet og snakkes av omtrent 90 % av befolkningen. Det finnes imidlertid et utall ulike dialekter som snakkes rundt om i landet. Mongolsk er et av de mongolske språkene, og regnes ofte som en del av de altaiske språkene sammen med blant annet tyrkiske og tungusiske språk. Russisk er det mest utbredte fremmedspråket i Mongolia, etterfulgt av engelsk. Koreansk har også blitt populært fremmedspråk ettersom tusenvis av mongoler arbeider i Sør-Korea.^[10] Andre fremmedspråk med en viss utbredelse er kinesisk, japansk, tysk og østeuropeiske språk.

Ifølge CIA World Factbook og USAs utenriksdepartement er omtrent halvparten av Mongolias befolkning tilhengere av den tibetanske buddhismen, mens 40 % er listet uten noen religion, 6 % er sjamanister og kristne og 4 % muslimer.^[11][12] Ulike former for sjamanisme har i løpet av historien blitt praktisert i det området som i dag utgjør Mongolia, ettersom disse trosretningene var vanlige blant de asiatiske nomadefolkene. Disse religionene mistet etter hvert tilhengere til den tibetanske buddhismen, men har likevel etterlatt seg spor i mongolsk kultur og blir fremdeles praktisert. I kommunisttiden på 1900-tallet ble religiøs praksis undertrykt av myndighetene, og på ordre fra Josef Stalin ble nesten alle av de 700 buddhisttemplene i Mongolia ødelagt. Etter kommunismens fall i 1990 ble religion igjen legalisert, og tibetansk buddhisme befestet seg som den mest utbredte religionen i Mongolia. Kommunisttidens slutt gjorde det også mulig for andre religioner, slik som islam og kristendom, å vokse i landet. Kristendom opplevde en vekst fra bare fire tilhengere i 1989 til 40 000 i 2008.^[13] De fleste har konvertert fra buddhisme, islam og ateisme.

Hulemaleriene i Khoid Tsenkheriin Agui («den nordre, blå hulen») i Khovd-provinsen og Tsagaan Agui («den hvite hulen») i Bajankhongor-provinsen er blant Mongolias viktigste steder fra den den paleolittiske perioden.^[14] Bosetninger i forbindelse med gårdsdrift fra neolittisk tid har blitt funnet i den østlige Dornod-provinsen. Funn fra det vestlige Mongolia fra samme periode tyder bare på midlertidige bosetninger av jegere og fiskere. Befolkningen i Mongolia i kobberalderen har blitt beskrevet som orientalsk i øst og kaukasisk i vest.^[14]

I bronsealderen var det vestlige Mongolia påvirket av karasuk-kulturen. Megalittiske monumenter (kalt hjortesteiner) og små kurganer, som finnes overalt i landet, stammer trolig fra denne perioden. Andre teorier daterer imidlertid hjortesteinene til det 7. og 8. århundre f.Kr. Et stort gravkompleks fra jernalderen (fra det 5. til 3. århundre f.Kr.), senere også brukt av xiongnu-gruppen, har blitt gravd fram nær Ulaangom.^[14]

Mongolia har siden førhistorisk tid vært befolket av grupper med nomader som, fra tid til tid, dannet større allianser med hverandre og dermed fikk større makt og innflytelse. Første gang dette skjedde var med xiongnuene, som ble ført sammen av Modu Shanyu i år 209 f.Kr. De ble snart den største trusselen mot det kinesiske [Shan Yin dynastiet], noe som førte til at sistnevnte bygde opp Den kinesiske mur for å stå imot xiongnuenes plyndringer. Etter xiongnuene mistet sin makt ble rouranene, nære slektninger av mongolene, den mest innflytelsesrike gruppen i landet før de ble slått av göktürkene, som dominerte Mongolia i flere hundreår. I det 7. og 8. århundre e.Kr. ble göktürkene etterfulgt av uighurene og igjen av khitanerne og jursjenerne. I det 10. århundre var landet delt mellom et flertalls stammer som holdt sammen i flyktige allianser på grunn av stridigheter stammene imellom.

Mot slutten av det 12. århundre lyktes en høvding med navn Temüjin å forene de mongolske stammene mellom Mandsjuria i øst og Altajfjellene i vest. I 1206 tok han tittelen Djengis Khan, startet en rekke militære kampanjer beryktet for sin brutalitet og villskap, underla seg store deler av Asia og formet dermed Mongolriket; det største imperium i verdenshistorien målt i areal. På sitt største strakte det seg fra dagens Polen i vest til Korea i øst og fra Sibir i nord til Omanbukta og Vietnam i sør, dekket rundt 33 millioner km² (22 % av jordens landareal) og hadde et folketall på over 100 millioner mennesker.^[15] Etter Djengis Khans død ble riket delt i fire kongedømmer eller khanater, men også disse ble splittet opp etter Möngke Khans død i 1259. Et av de fire opprinnelige khanatene, som bestod av dagens Mongolia og Kina, ble til Yuan-dynastiet under Kublai-khan, Djengis Khans barnebarn. Han la hovedstaden til det som i dag er Beijing, men etter mer enn et hundreår ved makten ble Yuan-dynastiet erstattet av Ming-dynastiet i 1368. Ming-dynastiets hærstyrker fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland, og ødela samtidig den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum i tillegg til flere andre byer. Dette førte også til at den kulturelle framgangen mongolene hadde oppnådd under Mongolriket, gikk tapt, og Mongolia ble igjen et land preget av anarki og uro.

Tiårene som fulgte ble kjennetegnet av voldelige maktkamper mellom ulike grupper, særlig Djengis Khans etterkommere («djengisidene») og oriatene, samt flere kinesiske invasjoner (slik som de fem ekspedisjonene gjort av Yongle-keiseren). På begynnelsen av det 15. århundre var det oriatene ledet av Esen Tayisi som hadde overtaket. De raidet Kina under en konflikt i 1449, hvor den kinesiske keiseren også ble tatt til fange.^[16] Esen ble senere myrdet i 1454, noe som førte til at oriatene mistet sin fremtredende posisjon fram til de igjen kom på offensiven i det 17. århundre. På midten av 1500-tallet ble Altan Khan – som egentlig ikke var noen rettmessig khan – mektig. Han grunnla Hohhot i 1557, og hans møte med Dalai Lama i 1578 førte til at tibetansk buddhisme ble introdusert til Mongolia for andre gang. Khalkhaenes Abtai Khan konverterte til buddhisme i 1585 og grunnla Erdene Zuu-klosteret året etter. Hans sønnesønn Zanabazar ble senere den første Jebtsundamba Khutuktu i 1640.

Den siste mongolske khan var Ligdan Khan, som levde tidlig i det 17. århundre. Han kom i konflikt med mandsjuene, og kom klarte også å støte fra seg de fleste mongolske stammene. Ligdan Khan døde i 1634 mens han var på vei til Tibet i et forsøk på å lure seg unna mandsjuene og knuse den buddhistiske gelug-sekten. I 1636 hadde de fleste stammene i det Indre Mongolia underkastet seg mandsjuene. Khalkha-mongolen gjorde til slutt det samme i 1691, noe som førte til at hele dagens Mongolia – foruten de vestlige delene – var under kinesisk styre. Mandsjuene beholdt kontrollen over Mongolia helt fram til 1911 gjennom en serie allianser og ekteskap samt militære og økonomiske tiltak.

Etter Qing-dynastiets fall erklærte Mongolia seg selvstendig i 1911 under ledelse av Bogd Khan, men den nyetablerte Republikken Kina så også på Mongolia som en del av sitt territorium. Området kontrollert av Bogd Khaan tilsvarte omtrent det som iblant omtales som det Ytre Mongolia. De 49 hanshunene i Indre Mongolia samt mongoler fra Alashan- og Qinghai-regionene ytret også interesse om å bli en del av det nye landet, men dette førte ingenting med seg.

Etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1919 ble Mongolia okkupert av kinesiske tropper ledet av Xu Shuzheng. Som følge av den russiske borgerkrigen sendte hvitegardisten og eventyreren Baron Ungern sine tropper til Mongolia i oktober 1920, og bekjempet kineserne i Niislel Khüree (i dag kalt Ulan Bator) tidlig i februar 1921. For å fjerne trusselen Ungern utgjorde, besluttet bolsjevikene å støtte opp om etableringen av et kommunistisk styre og en kommunistisk hær i Mongolia. Den mongolske hæren tok den mongolske delen av Kjakhta fra kineserne den 18. mars 1921, og den 6. juli samme år ankom de russiske og mongolske troppene i Niislel Khüree. Mongolias uavhengighet ble deklarert nok en gang den 11. juli 1921, og markerte starten på syv tiår med sterk sovjetisk innflytelse.^[17]

Etter at den religiøse lederen og kongen Bogd Khan døde i 1924, ble Folkerepublikken Mongolia proklamert med støtte fra Sovjetunionen. I 1928 kom Khorloogijn Choibalsan til makten. Under hans styre ble husdyrholdet kollektivisert, hundrevis av buddhistklostre ødelagt og tusenvis av mennesker (og særlig buddhister) drept i forfølgelser. Dødstallene i disse utrenskingene blir normalt estimert til mellom 22 000^[18] og 35 000^[19] mennesker, eller omtrent tre til fire prosent av Mongolias befolkning på den tiden. Andre kilder oppgir imidlertid enda høyere estimater, noen så mye som 100 000 døde.^[19] 18 000 av de drepte skal ha vært buddhistiske lamaer.^[18]

Den japanske imperialismen virket truende for Mongolia i 1931, da japanerne invaderte Mandsjuria like øst for landet. Den sovjetiske seieren i slaget om Khalkhin Gol i den sovjet-japanske grensekrig hindret en japansk invasjon av Mongolia.

Mongolias status ble avklart etter andre verdenskrig. Selv om landet formelt lå under kinesisk overhøyhet, hadde Sovjetunionen i realiteten overtatt denne rollen.^[20] Grunnloven som ble vedtatt i 1940 erklærte ikke den kinesiske overhøyheten som opphevet. På bakgrunn av resultatet av Jaltakonferansen i 1945, etterfulgt av press fra USA, aksepterte Chiang Kai-shek en folkeavstemning om spørsmålet.^[21] Folkeavstemningen ble avholdt den 20. oktober 1945, og ifølge de offisielle tallene stemte nesten 100 % av velgerne for uavhengighet. Nasjonalistregjeringen i Kina anerkjente deretter Mongolias selvstendighet den 5. januar 1946.^[22]

Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet anerkjente begge landene hverandre den 6. oktober 1949.

Den 26. januar 1952 overtok Yumjaagijn Tsedenbal makten i landet. I 1956 fordømte man Khorloogijn Choibalsans personkult; dette ble også gjentatt seks år senere, i 1962. Mongolia fortsatte å stille opp for Sovjetunionen etter den andre verdenskrig, og spesielt etter at forholdet mellom Sovjetunionen og Kina forverret seg mot slutten av 1950-årene. Yumjaagijn Tsedenbal beholdt kontrollen over landet fram til 1984, da han under et besøk i Moskva ble tvunget til å overlate kontrollen til Jambyn Batmönkh, angivelig på grunn av sin sykdom og høye alder.

Mikhail Gorbatsjovs perestrojka- og glasnost-politikk i Sovjetunionen fikk sterk innflytelse også på Mongolia, og førte til en fredelig demokratisk revolusjon i 1990. Revolusjonen førte også med seg at man innførte markedsøkonomi og at et nytt flerpartisystem ble introdusert. I 1992 ble en ny grunnlov undertegnet, og man droppet «folkerepublikken» fra landets navn. Overgangen til markedsøkonomi har ikke bare vært enkel for Mongolia, og i 1990-årene opplevde man både høy inflasjon og matmangel. Første gang et ikke-kommunistisk parti vant valget i Mongolia var ved presidentvalget i 1993, og 1996 for parlamentsvalg.

Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. Grunnloven av 13. januar 1992 skal garantere ytringsfrihet og religionsfrihet for alle, og fordeler makten mellom tre grener: den lovgivende makt (parlamentet), den utøvende makt (presidenten og regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Parlamentet velges av folket, som igjen utpeker regjeringen. Presidenten blir bestemt gjennom direkte valg. Både parlamentet og presidenten blir valgt for fire år om gangen. Alle mongolske statsborgere over 18 år har stemmerett. Forrige parlamentsvalg ble avholdt den 29. juni 2008, mens det siste presidentvalget var den 24. mai 2009. Mongolia har en rekke politiske partier, hvor de to mest innflytelsesrike er Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP) og Det demokratiske partiet (DP).

Presidenten er Mongolias offisielle statsoverhode, øverste militære leder og leder av landets nasjonale sikkerhetsråd. Landet praktiserer et semipresidentialistisk system, noe som innebærer at presidenten innehar betydelig makt selv om hans rolle for det meste er formell; eksempelvis har presidenten mulighet til å nedlegge veto mot parlamentets beslutninger. I slike tilfeller er to tredjedels flertall nødvendig for at parlamentet skal kunne sette til side presidentens vedtak. Den mongolske grunnloven krever at presidenten må være en innfødt mongol, minst 45 år gammel og ha bodd i landet i de fem siste årene for å kunne bli valgt. Presidenten velges for fire år om gangen, og kan gjenvelges én gang.

Mongolias har et enkamret parlamentarisk system. Parlamentet, kalt den store Khural (mongolsk: Улсын Их Хурал), består av 76 representanter og utgjør den lovgivende makt. Parlamentsmedlemmene blir valgt i enmannskretser for fire år om gangen. Representantene må være minst 25 år gamle. Parlamentet utpeker regjeringen, som igjen ledes av statsministeren. Nasjonalforsamlingen innehar således mye makt i Mongolia, ettersom presidentens rolle for det meste er formell og regjeringen er avhengig av parlamentets støtte. Den store Khural vedtar eller forkaster lovforslag som framsettes av regjeringen; endringer i grunnloven krever imidlertid to tredjedels flertall. Ved presidentvalg blir også presidentkandidatene foreslått av parlamentet. Parlamentets leder er rangert som nummer to i landets makthierarki, etter presidenten.

Regjeringen, som ledes av statsministeren, blir valgt for fire år om gangen. Den blir formelt utpekt av presidenten og må godkjennes av parlamentet. Regjeringen oppløses dersom statsministeren trekker seg, halvparten av regjeringsmedlemmene beslutter å trekke seg samtidig eller et mistillitsforslag går gjennom i nasjonalforsamlingen.

Mongolia er delt inn i aimager (provinser), som igjen er delt inn i 315 sum-er (distrikter). Hovedstaden Ulan Bator er administrert på egen hånd, kjent som en khot (kommune) med provinsstatus. De 21 aimagene er:

• Arkhangai
• Bayan-Ölgii
• Bayankhongor
• Bulgan
• Darkhan-Uul
• Dornod
• Dornogovi
• Dundgovi
• Govi-Altai
• Govisümber
• Khentii
• Khovd
• Khövsgöl
• Ömnögovi
• Orkhon
• Övörkhangai
• Selenge
• Sükhbaatar
• Töv
• Uvs
• Zavkhan

Mongolia har et positivt forhold og diplomatiske forbindelser til mange land, slik som USA, Russland, Nord- og Sør-Korea, Japan og Folkerepublikken Kina. Myndighetene i Mongolia har i sitt diplomatiske arbeid lagt vekt på å sikre handel og oppfordre utenlandske selskaper til å gjøre investeringer i landet. Landet er medlem av FN (siden 1961) og de fleste av FNs særorganisasjoner, inklusiv Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken. Mongolias førstegangstjeneste er på tolv måneder. I 2004 hadde hæren en personellstyrke på 7500, 370 stridsvogner og 580 ulike pansrede kjøretøy. Flyvåpenet har en personellstyrke på 800 og 11 væpnede helikoptre. I tillegg kommer en halvmilitær styrke på 7200 personer som omfatter grensevakter, indre sikkerhet og sivilforsvar. Mongolias militære materiell er produsert i Russland.

Grunnloven av 1992 krevde at det ble opprettet et uavhengig rettsråd (engelsk: General Council of Courts) som står for utnevnelsen av dommere (som deretter formelt blir valgt av parlamentet og presidenten), og som skal sikre deres rettigheter. Rådet består av blant annet høyesteretts formann, forfatningsdomstolens formann, justisministeren og påtalemyndighetenes leder. Landets rettsvesen består av høyesterett, aimag-retter (provinsretter), sum-retter (distriktsretter), retter i bydistrikter og spesialdomstoler. Høyesterett er Mongolias høyeste rettsinnstans, som på forespørsel kan vurdere alle beslutninger tatt av laverestående domstoler (unntatt spesialiserte rettsavgjørelser) og komme med offisielle tolkninger av alle lover, med unntak av grunnloven; grunnloven kan bare tolkes av en egen forfatningsdomstol.

Det mongolske flagget består av tre vertikale felter som alle er like brede. De to ytterste feltene er røde, mens det midterste er blått. Det røde feltet nærmest flaggstangen inneholder det såkalte soyombo-tegnet, som består av en flamme øverst, deretter sol og måne, trekant, rektangel, yin og yang samt rektangel og trekant helt nederst. I tiden med kommunistisk styre (1924–1992) var dessuten flagget belagt med en gyllen, femtakket stjerne over soyombo-tegnet. Dagens riksvåpen ble tatt i bruk etter kommunistregimets fall i 1992. Det er rundt og består av en bevinget hest i gull der soyombo-tegnet utgjør den midterste delen av hestens kropp. Hesten er tegnet på en blå bakgrunn omgitt av svastikaer.

Det ble etablert diplomatiske forbindelser mellom Norge og Mongolia den 11. januar 1968.^[23] Det har tradisjonelt vært lite kontakt mellom Mongolia og Norge, men den har økt noe i de senere år; for eksempel besøkte kronprins Haakon Mongolia i november 2008 som goodwillambassadør for UNDP, FNs utviklingsprogram.^[24] Under kronprinsens besøk ble også 40-årsjubileet for Norge og Mongolias diplomatiske forbindelser markert. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har drevet bistandsrettet virksomhet i Mongolia siden 1994, og den samlede norske bistanden til Mongolia utgjorde 5,4 millioner kroner i 2007.^[23] Det bor i dag rundt 20 nordmenn i Mongolia, og de fleste av disse er knyttet til NLMs arbeid i landet. Mongolias ambassade i Brussel er sideakkreditert til Norge, og Norge er representert i Mongolia ved sin ambassade i Beijing (det finnes også et norsk, honorært generalkonsulat i Ulan Bator). Mongolia har vedtatt å etablere en ny ambassade i Stockholm med planlagt sideakkreditering til Norge og Danmark.^[23]

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	År, kilde
BNP	2,7 mrd US$	2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)	6,24 %	2005, UNDP
Konsumpriser	11,0 %	2004, UNDP
Arbeidsløshet	6,7 %	2003, UNDP
Handelsbalanse	-0,19 mrd US$	2004, UNDP
Betalingsbalanse	-0,02 mrd US$	2004, UNDP
Utviklingshjelp	0,18 mrd US$	2005, UNDP
BNP per innbygger	706 US$	2005, UNDP

Selv om stadig flere bor i byene, er Mongolias økonomi fremdeles konsentrert rundt næringer som landbruk og gruvevirksomhet. Mongolia har store mineralressurser, og utvinning av kobber, kull, molybden, tinn, wolfram og gull utgjør en viktig del av landets industrielle produksjon. Landet er verdens tredje største produsent av flusspat.^[25] Mongolias harde kontinentalklima gjør at landbruket er sårbart overfor naturkatastrofer i form av ekstrem tørke og kulde. Landet består av lite dyrkbar mark, men til gjengjeld kan omtrent 80 % av arealet brukes som beitemark. Flertallet av befolkningen på landsbygda driver subsistenslandbruk i form av gjeting, og en typisk buskap består ofte av sauer, geiter, kveg, hester og kameler. Mongolia har et høyere antall husdyr per innbygger enn noe annet land i verden.^[25] Det blir også dyrket hvete, bygg, potet og andre grønnsaker foruten tomat, vannmelon og tindved; i tillegg kommer andre vekster som fôr til dyrene. I kommunistperioden var landbruket kollektivisert, men det har siden 1990-årene blitt privatisert.

Mongolias bruttonasjonalprodukt (BNP) var på totalt 5 milliarder dollar i 2008 ifølge estimater gjort av CIA World Factbook, mens landets BNP per innbygger ble estimert til 3 200 dollar.^[12] Selv om landets BNP har hatt en årlig vekst på omtrent 7,5 % siden 2002, sliter Mongolia fremdeles med handelsunderskudd. En massiv utenlandsgjeld til Russland på 11 milliarder dollar ble tilbakebetalt med 250 millioner dollar i 2004. Landet er fremdeles som utviklingsland å regne, og mottar utenlandsk bistand – både i form av økonomiske tilskudd og teknisk bistand – fra internasjonale organisasjoner som EU og Verdensbanken, samt fra enkeltland som Japan og USA. I 2006 var 32,2 % av befolkningen estimert til å leve under fattigdomsgrensen (mot 36,1 % i 2002-2003 og 35,6 % i 1998).^[26]

Primærnæringene står i 2008 for 18,8 % av Mongolias verdiskapning og gir arbeid til omtrent 34 % av Mongolias arbeidsdyktigge befolkning, ifølge CIA World Factbook. Sekundærnæringene utgjør med sine 38,5 % en betydelig del av Mongolias BNP, men sysselsetter imidlertid bare 5 % av arbeidsstokken. 42,7 % av Mongolias samlede verdiskapning skjer i tertiærnæringene, som også sysselsetter 61 % av befolkningen.

Gruvedrift har befestet seg som en av de viktigste næringene i landet ved at stadig flere russiske, kinesiske og kanadiske bedrifter etablerer seg i Mongolia. Landets industri er lokalisert særlig i de større byene Ulan Bator og Darhan, og baserer seg i hovedsak på foredling av råvarene fra mineralutvinningen og landbruket. Det finnes også bedrifter som driver kles- og tekstilproduksjon. Kull er foreløpig landets eneste kraftkilde som ikke må importeres, men vann- og vindkraftverk og oljeraffinerier er under utbygging. På landsbygda bruker man fremdeles tradisjonelle energikilder i form av ved, tørkede røtter og lignende.

I kommunisttiden (1924–1991) mottok Mongolia massiv økonomisk hjelp fra Sovjetunionen, og på sitt største utgjorde denne assistansen så mye som en tredjedel av Mongolias BNP. Denne hjelpen forsvant nærmest over natten som følge av Mongolias demokratisering og Sovjetunionens kollaps i begynnelsen 1990-årene, og det neste tiåret opplevde Mongolia sterk resesjon så vel som økonomisk vekst.^[12] Omfattende tørke både om sommeren og vinteren i 2001 og 2002 fikk store konsekvenser for landbruket og førte til ingen eller negativ vekst for landets BNP. Mongolia hadde en høy inflasjonsrate fram til 2008, da prisfall i varemarkedet sørget for å sende inflasjonsraten nedover. Samtidig begynte landet å merke følgene av den globale finanskrisen, noe som ga fallende råvarepriser, mindre statsinntekter og dermed kutt i bevilgningene over statsbudsjettet. Krisen har stoppet veksten i mange næringer, særlig de som ble drevet fram av investeringer fra utlandet.^[12]

Landets viktigste handelspartnere er Kina og Russland, og Mongolias økonomi er sterkt påvirket av nabolandenes. I 2006 gikk 68,4 % av Mongolias eksport til Kina, mens 29,8 % av Mongolias samlede import kom fra Kina.^[27] Mongolia importerer omtrent 95 % av sine petroleumsprodukter og en betydelig andel elektrisitet fra Russland, noe som gjør landet sårbart overfor prisstigning.^[12] Den mongolske børsen, etablert i 1991 i Ulan Bator, er verdens minste børs målt etter markedskapitalisering.^[28] Mongolia er siden 1997 medlem av Verdens handelsorganisasjon, og har uttrykt ønske om økt deltakelse i handelen internt i Asia.^[12]

Mongolias kultur og samfunnsliv er sterkt påvirket av mongolenes tradisjonelle nomadiske livsstil. Samtidig har også tibetansk – særlig gjennom den tibetanske buddhismen – og kinesisk kultur hatt stor betydning. I det 20. århundre fikk også russisk kultur stor betydning på grunn av Folkerepublikken Mongolias nære bånd til Sovjetunionen.

Kjærlighet til sitt opphav og hjemsted er viktige verdier i den mongolske kulturen, og er noe som går igjen i alt fra eldre litterære verk til dagens mongolske populærmusikk. Gjestfrihet er så viktig for livet på steppene, at det nesten er noe som tas for gitt. Mongolene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for helter, og det mongolske ordet for helt, baatar, er vanlig i personnavn og opptrer dessuten i navnet på landets hovedstad Ulaanbaatar (også kalt Ulan Bator).

Ger er det mongolske ordet for jurt. Jurtene er en viktig del av mongolenes nasjonale identitet, og den dag i dag bort det fortsatt mange mongoler i disse tradisjonelle teltene. Ordet ger betyr også «hjem», og denne ordstammen gir dessuten opphav til en rekke andre ord. Et eksempel er gerlek, som betyr «å gifte seg».

Under kommuniststyret var utdanning et av de store satsingsområdene i Mongolia, og i denne perioden ble analfabetismen praktisk talt utryddet ved at det ble opprettet periodiske kostskoler for barn fra nomadiske familier. (I 2003 var 2 % av befolkningen i Mongolia analfabeter.) Siden demokratiseringen i 1992 har landets utdanningssystem beveget seg bort fra denne ordningen. Opplæring i og om Mongolias gamle tradisjoner står sentralt i utdanningssystemet, samtidig som påvirkning fra vestlige land har gjort seg gjeldende siden 1990-årene.

En tiårig obligatorisk skole har vært obligatorisk for alle barn mellom seks og 16 år, hvorav seks av dem er barneskole og fire år ungdomsskole. Den obligatoriske skolegangen er imidlertid blitt utvidet med to år for alle førsteklassinger fra og med skoleåret 2008-2009; det nye systemet vil således ikke være ferdig innført før skoleåret 2019–2020. Videre er det tilbud om opplæring i yrkesfag for ungdom i alderen 16-18 år. Det finnes i dag sju universiteter i Mongolia. Statsuniversitetet i Ulan Bator er landets største og eldste universitet (grunnlagt 1942), og hadde i 2006 cirka 12 000 immatrikulerte studenter.

Den mongolske pressen fikk i 1920-årene sterke band til Sovjetunionen gjennom Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP), da avisen Ünen («Sannhet»), som minnet mye om sovjetiske Pravda, ble etablert. Myndighetene hadde sterk kontroll over mediene fram til de demokratiske reformene i 1990-årene, og før dette var heller ikke uavhengige medier tillatt i Mongolia. Først i 1999 ble de statlig eide avisene privatisert.

Det samlede avisopplaget i Mongolia har i lengre tid vært fallende (134,1 millioner i 1990 mot 18,5 millioner i 2003), og i dag finnes det ingen regulære dagsaviser i landet. Det finnes seks riksdekkende aviser, og noen av dem kommer i mer enn 300 utgaver i året. I 2003 var avisen Ödriin Sonin landets største med et opplag på rundt 14 200. Foruten avisene finnes det et utall andre publikasjoner som kommer ut med ujevne mellomrom og med ulik hyppighet. Det finnes ett statlig radiokringkastingsselskap (Mongolradio, grunnlagt 1934) og ett statlig fjernsynsselskap (Mongolteleviz, grunnlagt 1967). Mongolradio sender i tre kanaler (to på mongolsk og én på kasakhisk), mens Mongolteleviz sender i to kanaler. Imidlertid kan bare én tredjedel av landets innbyggere få inn den statlige TV-kanalen. Utenom disse statlige selskapene, finnes det en rekke private radio- og TV-stasjoner i landet. Det er dessuten planlagt at de to statlig eide radio- og fjernsynsselskapene skal privatiseres.

Siden 1990 har den forventede levealderen og spedbarnsdødeligheten i Mongolia henholdsvis steget og sunket jevnt, både som følge av sosiale endringer og forbedringer i helsevesenet. Det er likevel betydelige rom for forbedringer, særlig i grisgrendte strøk.^[29] Spedbarnsdødeligheten i Mongolia ligger på 4,3 %,^[30] mens forventet levealder for kvinner er på 70 år. Det tilsvarende tallet for menn er 65 år. Landets samlede fruktbarhetstall (SFT) er på 1,87.^[8]

Landets helsevesen omfatter blant annet 17 spesialiserte sykehus, fire regionale diagnostikk- og behandlingssentre, ni distriktssykehus, 21 aimagsykehus og 323 sum-sykehus. I tillegg kommer 536 private sykehus. I 2002 fantes det 33273 helsearbeidere i landet, hvorav 6823 var leger. Det er 75,7 sykehussenger per 10 000 innbyggere i Mongolia.

Mongolenes hemmelige historie omtaler en sanglitteratur med bruk av trommer ved sammenkomster, sjamansangere og om diktersangeres politiske rolle. For eksempel ga Djengis Khan felespilleren Arghasun politiske oppdrag, og Arghun Khan sendte i 1289 en bard som sendebud til Filip den gode av Frankrike.

Instrumentalensembler har en viktig posisjon i mongolsk musikk; tidligere bare ved herskernes hoff, men senere også innen folkemusikken. Amankhuur (munnharpe), tomshu (tostrenget lutt), morin khuur (tostrenget fele), yatang (siter) og limbe (bambustverrfløyte) er noen eksempler på sentrale instrumenter i den mongolske musikken. Ellers domineres musikken av vokale former, blant annet lange episke viser og strofiske sanger som fremføres enten solistisk eller akkompagnert av fele. Overtonesang er en spesiell vokalteknikk hvor sangeren lager en dyp grunntone samtidig som han fremhever enkelte høye deltoner. Dette gjør at det oppstår en tostemmig effekt, ikke ulikt en munnharpe.

Strupesang er en viktig del av den mongolske musikk-kulturen og er særlig kjent blant tyrkisk-mongolske stammer i Atlaj og Sajanfjellene i det vestlige Mongolia.^[31]

I det 20. århundre ble vestlig, klassisk musikk introdusert og blandet med tradisjonelle, mongolske elementer av enkelte komponister. Mot slutten av århundret har også moderne pop- og rock, foruten hiphop, blitt populært blant yngre musikere. Den mongolske populærmusikkscenen er for det meste konsentrert rundt hovedstaden Ulan Bator og er lite kjent utenfor landets grenser.

I 2016 ble det mongolsk metal/hardrock band The Hu dannet, de er ikke bare populære i Mongolia men også i vesten. De spiller tradisjonell mongolsk instrumentering, inkludert Morin khuur, Tovshuur og fremfører mongolsk strupesang, bandet musikkstil sin for "hunnu rock", hu inspirert av Hunnu, et gammelt mongolsk imperium, kjent som hunere i vestlig kultur. Noen av bandets tekster inkluderer gamle mongolske krigsrop og poesi.

Eldre mongolsk litteratur er for det meste religiøs (buddhistisk) litteratur oversatt fra tibetansk. Det betydeligste verket i den eldre mongolske litteraturen er imidlertid den historiske krønikeboken Mongolenes hemmelige historie. Det finnes en rekke slike historiske krøniker fra Mongolia, eksempelvis Altan Tobtsji og Sanngan Setsjen.

Den moderne mongolske litteraturen har vært under sterk kommunistisk innflytelse, men har også brukt motiver fra eldre tider. Sjangere som lyrikk, roman og drama står sterkt. Blant de viktigste forfatterne fra moderne tid finner man Dasjdordjijn Natsagdordsj (1906–1937), kjent for sine skuespill og dikt; Tsendijn Damdinsüren (1908–1986), som stod for en mengde litteraturhistoriske arbeider og oversettelser av klassiske verker, og T. Lodoidamba (1917–), kjent for sine romaner.

Noen av de tidligste mongolske kunstuttrykkene er helleristninger og bronse- og kobbervåpen med framstillinger av dyr fra tidlig bronsealder. Det er også funnet steler i stein (utført i den skytiske dyrestilen) fra jernalderen. Under det tyrkiske khunatet (552–745) ble det laget gravmonumenter, menneskelignende steinskulpturer og steler i stein på skilpaddeformede fundamenter.

Mongolsk kunst har blitt sterkt påvirket av buddhismens viktige posisjon, og fra begynnelsen av 1200-tallet kan man se spor av indisk, kinesisk og tibetansk innflytelse. Den lamaistiske skulpturen nådde sitt kunstneriske høydepunkt på 1600- og 1700-tallet med mestere som Dzanabadzar (1635–1723).

I folkekunsten finnes det en rekke lokale mønstre utøfrt i tekstiler og metall. I det 20. århundre var den mongolske malerkunsten sterkt påvirket av sovjetisk kunst.

Nadaam (mongolsk for «leker») er en type tradisjonelle festivaler som arrangeres i Mongolia om sommeren. Den største av festivalene arrangeres i Ulan Bator mellom den 11. og 13. juli hvert år. Lekene består av mongolsk bryting, bueskyting og ridning. Tradisjonelt har bare menn deltatt i konkurransene, men i senere år har også kvinner fått lov til å delta i bueskytingen og ridningen.

Tradisjonelle idretter som hesteridning og mongolsk bryting er veldig populære, men idretter som bordtennis, basketball og fotball blir stadig mer populære. Dessuten har flere mongolske brytere gjort suksess i japansk sumobryting. Naidangijn Tüvshinbajar tok Mongolias første olympiske gullmedalje noensinne da han vant mennenes hundrekilosklasse under lekene i Beijing i 2008.^[32] Flere mongolske kvinner har vært suksessrike i pistolskyting: Otrjadyn Gündegmaa vant en sølvmedalje under OL i 2008 og Munkhbayar Dorjsuren (som nå representerer Tyskland) er to ganger verdensmester og dobbel bronsemedaljevinner i OL (1992 og 2008).

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Uvs Nuur insjøen
• Orchondalens kulturlandskap
• Bergkunst i Altai
• Burkhan Khaldun fjellet og det omkringliggende hellige landskapet
• Landskap i Dauria

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2003 – Den tradisjonelle og åndelige musikken utført på den mongolske hestehårsfiolinen Morin Khuur
• 2010 – Tradisjonell kunst fra Khöömei
• 2010 – Naadam, tradisjonell festival
• 2011 – Limbe fløytespill av folkesang, med sirkulær pust
• 2013 – Mongolske Ger
• 2014 – Knoke-bein skyting
• 2016 – Falkoneri
• 2017 – Den nomadiske livsstilen med tradisjonell praksis for å tilbe hellige stede
• 2019 – Tradisjonell hestemelk Airag i Khokhuur

• Ray Hudson: Geographica – atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Könemann, 2004.
• Michael Kohn: Mongolia. Lonely Planet, 2008. ISBN 9781741045789. (engelsk)

• Mongolias konsulat i Oslo
• Store norske leksikon om Mongolia
• Norsk-mongolsk forening
• (no) Statistikk og andre data om Mongolia i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Mongolia Open Governement
• Mongolia Ministry of Foreign Affairs
• Mongolian Tourist Board
• Official Tourism Website of Mongolia
• Travel to Mongolia Arkivert 18. oktober 2018 hos Wayback Machine.
• Natalia Rudaya, Pavel Tarasov, Nadezhda Dorofeyuk, Nadia Solovieva... Holocene environments and climate in the Mongolian Altai reconstructed from the Hoton-Nur pollen and diatom records: a step towards better understanding climate dynamics in Central Asia // Quaternary Science Reviews Arkivert 24. september 2011 hos Wayback Machine.