Venezuela

Den bolivarianske republikken Venezuela
República Bolivariana de Venezuela
Flagg Riksvåpen
Ligger ved		Atlanterhavet
Innbyggernavn		Venezuelaner, venezuelansk
Grunnlagt		5. juli 1811
Oppkalt etter		Simón Bolívar, Venezia
Hovedstad		Caracas
Tidssone		UTC−4
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 33 912 050 kvadratkilometer[1] 0,3 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 44 28 515 829[2] (2019)
Bef.tetthet		31,27 innb./kvadratkilometer
HDI		0,691 (2021)
Styreform		Forbundsrepublikk
President		Nicolás Maduro[a]
Offisielt språk		Spansk
Uavhengighet fra		Spania 5. juli 1811
Valuta		Venezuelansk bolívar (VEF)
Nasjonaldag		5. juli
Nasjonalsang		«Gloria al bravo pueblo»
ISO 3166-kode		VE
Toppnivådomene		.ve
Landskode for telefon		+58
Landskode for mobilnett		734
Venezuela på Commons

Venezuela, offisielt Den bolivariske republikken Venezuela, er et land i Sør-Amerika. Venezuela grenser til Guyana, Brasil og Colombia. Utenfor den venezuelanske kysten finner man øyene Aruba, Curaçao, Bonaire og Trinidad og Tobago.

Navnet Venezuela er en diminutiv form av Venezia. Det stammer fra 1499 da en ekspedisjon ledet av Alonso de Ojeda og Amerigo Vespucci kom til Maracaibosjøen der de fant hus bygd på pilarer i sjøen, noe som minnet dem om Venezia. De kalte derfor området Lille Venezia.^[5][6]

Venezuela har mange ulike landskapstyper. I nordvest samt langs den karibiske kysten i nord ligger en forlengelse av Andesfjellene, hvor det høyeste punktet er Pico Bolivar som rager 5007 moh. I nordvest finnes også lavsletter rundt Maracaibosjøen samt rundt Venezuelagolfen. Midt i landet ligger store sletteområder kjent som Llanos, som strekker seg fra grensen mot Colombia og til elvedeltaet av Orinoco. Sør i landet ligger de forrevne Guianahøyslettene, med flere tepuier. Fra en av tepuiene faller Salto Angel, som er verdens høyeste foss.

Klimaet er tropisk og generelt varmt og fuktig. På høyslettene kan temperaturen og fuktigheten være mer moderat.

Hovedstaden Caracas er den største byen i landet. Andre større byer er Maracaibo, Barquisimeto, Valencia, Maracay og Ciudad Guayana.

Venezuelas befolkning har ulike aner. Ifølge 2011 folketellingen er 46 % av befolkningen mestiser, 42 % er hvite, 2,8 % av afrikansk avstamning og 1 % tilhører ulike indianerstammer.^{[trenger referanse]}

I kolonitiden og fram til etter den andre verdenskrig flyttet mange europeiske immigranter til Venezuela fra Kanariøyene,^[7], noe som har satt spor f.eks. i landets skikker og mat-tradisjoner.^{[trenger referanse]} Med etableringen av oljeindustrien i det 20. århundre kom en rekke personer fra USA, og senere under krigen immigranter fra en rekke steder, inkludert Europa, Midtøsten og Kina. Mellom 1900 og 1958 emigrerte mer enn en million personer fra Europa til Venezuela.

I tillegg har landet mange innvandrere fra Colombia, først som følge av økonomiske oppgangstider og senere på grunn av borgerkrigen i landet.^[8] Mellom 500 000 og en million ulovlige immigranter anslås å bo i landet.^[9]

96 % av befolkningen er katolikker.

Venezuela ble den første permanente spanske kolonien i Sør-Amerika i 1522. Mesteparten av det nåværende Venezuela ble senere lagt under visekongedømmet Ny-Granada. Etter flere mislykkede opprørforsøk ble landet til slutt selvstendig fra Spania i 1821, under ledelse av landets store sønn Simón Bolívar. Etter selvstendigheten inngikk Venezuela i føderasjonen Gran Colombia sammen med Colombia, Panama og Ecuador til 1830, da Venezuela brøt ut og ble en selvstendig republikk.

Karakteristisk for Venezuelas historie på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet var politisk ustabile regjeringer, skiftende diktaturer og revolusjonær uro. Etter at militæret trakk seg ut av politikken i 1958, har de to sentrumspartiene Acción Democrática og COPEI vekslet på å sitte med makten. De to partiene inngikk i 1958 en pakt som skulle sikre at ingen andre partier slapp til, den såkalte Punto Fijo-pakten. I Punto Fijo-epoken, som varte frem til valget i 1998, var "forsvinninger" av opposisjonelle vanlig i Venezuela. De dominerende mediene støttet nesten uten unntak de to etablerte partiene, og var i hovedsak kontrollert av to velstående familier med intime bånd seg imellom.

En sentral hendelse i nyere venezuelansk historie er Caracazo-massakren (1989). Massakren ble satt i gang da politi og militære gikk til angrep på demonstranter som krevde stopp i ny-liberalistiske reformer innført under president Carlos Andrés Pérez. Flere tusen demonstranter ble drept, og hendelsen har blitt omtalt som en «kapitalismens Himmelske freds plass» i Latin-Amerika.^{[trenger referanse]} President Pérez ble siden stilt for riksrett, og avsatt for korrupsjon.

I 1992 forsøkte MBR-200 (Movimiento Bolivariano Revolucionario 200) å ta makten. Opprøret ble begrunnet med at de demokratiske kanaler for endring var stengt, og blir omtalt som et mislykket kupp av dets motstandere og som et forsøk på revolusjon av dets tilhengere. MBR-200 hadde Venezuelas frigjøringshelt Simon Bolivar som symbol, og mobiliserte mot korrupsjonen under regimet til Carlos Andres Perez. Da opprøret feilet fikk Hugo Chavez slippe til på TV for å be sine tilhengere om å avslutte kamphandlingene. Han sa at opprøret bare hadde feilet "por ahora", "for nå", et sitat som siden har gått inn i venezuelansk historie.

Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Hugo Chávez, som stod bak et mislykket militærkupp mot den folkevalgte sosialdemokratiske presidenten Carlos Andrés Pérez i 1992, ble valgt til president i 1998 med 80 % oppslutning. Et av de viktigste kravene fra hans politiske bevegelse var å få slutt på Punto Fijo-regimet. Utviklingen etter at Chávez overtok makten har ifølge Human Rights Watch vært preget av autoritært styresett, undergraving av demokratiet, demokratiske institusjoner og rettsvesenet, konsentrering av all makt i presidentens hender, forfølgelse av opposisjonelle og frie medier og brudd på menneskerettighetene.^[10] I Demokrati-indeksen i 2011 ble Chávez' Venezuela kategorisert som et hybridregime og dermed som ikke demokratisk.^[11]

I 2002 ble Chávez-styret utsatt for et mislykket kupp etter at opptøyer rammet hovedstaden Caracas. Det venezuelanske militæret annonserte Chávez' avgang på nasjonalt fjernsyn og inviterte en lokal næringslivsleder til å bli interimpresident. Etter noen få timer hadde de avskaffet parlamentet og gjort store forandringer i grunnloven. Den venezuelanske regjeringen mener at kuppet hadde støtte fra USA. Mindre enn 48 timer senere, etter press fra Chávez-tilhengere, ble militæret lojale mot folket. Etter en stund gjeninnsatte lojale militæroffiserer Chávez som president. Chávez døde i embetet den 3. mars 2013.^[12][13][14]

Den nye grunnloven av 1999 i Venezuela lovfester direkte og deltakende demokrati. Regjeringen i Venezuela har i flere år vist interesse for den sveitsiske modellen med direkte folkeavstemninger og skal få hjelp av sveitsiske jurister og Instituttet for føderalisme i Freiburg til å konkretisere en liknende modell i Venezuela, ifølge det spanskspråklige nettstedet Swissinfo.^[15]

Små kommuneråd etablert av innbyggerne innenfor et område har blitt populært i Venezuela etter at regjeringen la til rette for dette og det finnes nå 18 000 slike råd.^[16] Her bestemmer innbyggerne direkte over hvordan kommunerådets budsjett skal brukes.

I desember 2005 stemte omkring 20 % av de stemmeberettigede i Venezuela under valget av ny nasjonalforsamling, Asamblea Nacional. Opposisjonen i landet boikottet valget som følge av stor mistillit til hvordan tidligere valg har foregått. Dette førte til at Chávez' parti MVR, og de partiene som støtter han, fikk alle plassene i La Asamblea. Mange^[hvem?] mener at den lave valgdeltakelsen gjør at valget ikke kan regnes som legitimt. Chavez-tilhengere viser i denne sammenheng til at valg til nasjonalforsamlingen tradisjonelt har hatt svært lav deltakelse i Venezuela, sammenliknet med presidentvalg. I 1998 fikk for eksempel sentrumspartiet Accion Democractica kontroll over kongressen med stemmene fra bare 11,24 % av landets stemmeberettigede uten at det i nevneverdig grad ble stilt spørsmål ved valgets legitimitet.^[17]

Chávez vant på ny presidentvalget i desember 2006 foran Manuel Rosales. I februar 2007 ble «La Ley Habilitante» gjennomført. Dette betyr at nasjonalforsamlingen har gitt fra seg makten sin til Chávez i 18 måneder innenfor en rekke bestemte lovområder. Denne typen fullmakter er vanlige i land med presidentbasert demokrati og har blitt brukt blant annet i USA («Fast Track»-lovene) og i Peru hvor Alan Garcia nylig fikk utvidede fullmakter innenfor 9 spesifiserte områder. Liknende fullmakter har blitt gitt Hugo Chavez og tidligere presidenter ved flere anledninger. Alle lover som vedtas i Venezuela kan bli tatt opp til folkeavstemning dersom 5 % av de stemmeberettigede krever det.

Etter at Chávez døde i 2013 overtok Nicolas Maduro som landets president. Han står Chávez nær politisk. Det er en utbredt oppfatning at landet etter hans overtakelse har gått i en stadig mer diktatorisk retning, kombinert med en økonomisk politikk som legger politisk lojalitet til Maduro til grunn for sitt virke.

I samsvar med sin tolkning av grunnlovens § 233 avla Juan Guaidó, i egenskap av majoritetsleder i parlamentet, ed på å virke som interimspresident den 15. januar 2019. Han ble anerkjent som landets president av 52 land, herunder de fleste NATO-landene og de fleste EU-landene. USA, Canada, Storbritannia, Danmark og Sverige er blant disse. FN regner fortsatt Maduro som Venezuelas president, det samme gjør blant annet Russland, Kina, Cuba, Sør-Afrika, Tyrkia og Norge. Norge anerkjenner fortsatt Maduro som president, men har sammen med 11 andre land valgt å uttrykke støtte til den venezuelanske nasjonalforsamlingen. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har begrunnet dette med at den norske regjeringen anerkjenner stater, ikke regimer.

Venezuela er inndelt i 23 delstater (estados), et hovedstadsdistrikt (Distrito Capital) og et føderalt område (Dependencia Federal):

Amazonas	Lara	Bolívar Amazonas Apure Zulia Táchira Barinas Mérida Trujillo Lara Portuguesa Guárico Cojedes Yaracuy Falcón Carabobo Aragua Miranda D. C. Vargas Anzoátegui Sucre Nueva Esparta Monagas Delta Amacuro Dependencia Federal Trinidad og Tobago Guyana Colombia Brasil Det karibiske hav Atlanterhavet
Anzoátegui	Mérida
Apure	Miranda
Aragua	Monagas
Barinas	Nueva Esparta
Bolívar	Portuguesa
Carabobo	Sucre
Cojedes	Táchira
Delta Amacuro	Trujillo
Falcón	Vargas
Dependencia Federal	Yaracuy
Distrito Capital	Zulia
Guárico

I april 2006 ankom de første MI-17-helikoptrene som Venezuela har kjøpt fra Russland. I alt skal 33 kamphelikoptre leveres.

I mai 2006 innførte USA et forbud mot eksport av våpen til landet. Avgjørelsen ble tatt på grunn av «manglende støtte til krigen mot terror». Dette fulgte opp en amerikansk stopp på en eksport av deler til F-16-fly fra Brasil i januar. Chavez reagerte på dette med å true med å kjøpe fly fra Russland eller Kina. Chavez truet også med å selge landets amerikanske jagerfly til Cuba eller Kina.

Tidlig i juni 2006 ankom den første leveransen av russiske våpen til Venezuela. 33 000 av totalt 100 000 Kalashnikov-gevær. USA uttalte at dette er med på å destabilisere regionen. Venezuela planlegger også lisens-bygging av Kalashnikov.

Norsk presse har meldt at Venezuela leder an i et rustningskappløp i regionen. Venezuelas bruk av økonomiske midler til militær virksomhet har imidlertid gått ned både om man ser på relative tall (i forhold til BNP) og i absolutte tall siden Chavez kom til makten.^[18]

Våren 2007 ble det meldt i norsk og internasjonal presse at Venezuela planla et større kjøp av ubåter fra Russland. Venezuelanske myndigheter har imidlertid avvist meldingene.^[19]

Omtrent som på Cuba pleier også venezuelanske dokumenter å bære "vanlige" årstall sammen med årstallene for "antall år siden uavhengigheten", "antall år siden føderasjonen" og "antall år siden den Bolivarianske revolusjonen". En dato skrives derfor offisielt "10. juni 2014 – 204°, 155° og 15°".^[20]

Venezuela er svært økonomisk avhengig av petroleumssektoren, som står for om lag en tredjedel av BNP og 80 % av eksportinntektene. På begynnelsen av 2000-tallet gjorde ustabile innenriksforhold, med blant annet kuppforsøk, at økonomien ble svekket. Dette kulminerte i en to måneder lang streik i oljeindustrien ved årsskiftet 2002–03.

Landet er preget av store forskjeller i inntekt og av at store deler av befolkningen er fattig. Både Verdensbanken og Det nasjonale statistikkinstituttet (INE) er enige om at landet reduserte fattigdommen substansielt under Chavez, selv om man er uenig om nøyaktig hvor stor reduksjonen var målt i prosent. Verdensbanken uttalte i 2010 at «Venezuela har oppnådde betydelige forbedringer i sin kamp mot fattigdom».^[21] Siden 2014 har Venezuela vært i en alvorlig økonomisk krise som følge av fall i oljeprisen, som har utradert disse framskrittene.^[22] Verdensbanken estimerer at landets bruttonasjonalprodukt falt med 3,9 % i 2014^[23], 6,2 % i 2015^[24], 16,5 % i 2016, 14,5 % i 2017 og 18 % i 2018^[25]. Landet har siden 2016 opplevd hyperinflasjon.^[26] I 2013 begynte fattigdommen å øke, og menneskerettighetsorganisasjonen PROVEA estimerte i 2015 at ved utgangen av året ville det være like mange fattige i Venezuela som når Chavez kom til makten.^[27] I februar 2018 viste en levekårsundersøkelse fra tre venezuelanske universiteter at 87 % av befolkningen levde i fattigdom (hvorav 56 % hadde blitt fattige etter 2014) og 61 % i ekstrem fattigdom.^[28]

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	181,9 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst)	8,9 %		Q2 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon	14,1 %		Jul 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser	15,3 %		Sep 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd	11,05 %		Q2 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1. jan-7. mai 2008	+0,5 %		The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 2003	17,0 %		2003, UN Statistics (unstats.un.org)
Arbeidsløshet 2007	8,4 %		Q2 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse	23,8 mrd $		Q2 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse	20,4 mrd $	7,2 %	Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse		−2,6 %	2007, The Economist nov 2007
BNP per innb	4.949 US$		2005, UNDP Database

Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Korrupsjonen og kriminaliteten har eksplodert i Venezuela under Chavez' styre. Caracas er nå verdens farligste by når det gjelder voldelig kriminalitet. Ifølge FNs statistikker er forekomsten av våpenrelaterte forbrytelser høyere her enn noe annet sted på planeten. Venezuela, med en befolkning på 26 millioner, har i gjennomsnitt rundt 10 000 drap hvert år, med 37 drap pr. 100 000 innbyggere. For å sammenligne har Norge rundt 40 drap pr. år, med en befolkning på over fem millioner. Det er således 50 ganger så stor sjanse for å bli myrdet i Venezuela som i Norge.

Kritikere anslår at en del av denne økte kriminaliteten skyldes Chavez' aggressive retorikk overfor de velstående; det oppfattes blant visse deler av befolkningen som at presidenten mener det er legitimt for fattige mennesker å livnære seg gjennom kriminalitet mot rike mennesker.

En ordning med pressestøtte til lokalbaserte og uavhengige medier har bidratt til flere lokale tv- og radiokanaler. Antallet tv-kanaler har økt fra 30 til 78 siden Chavez kom til makten og antallet radiokanaler har økt fra 368 til 617.^[29] Dette har gitt Hugo Chavez' flere støttespillere i media da mange av de nye kanalene stiller seg positive til regjeringens arbeid. Når det gjelder de riksdekkende tv- og radiokanalene dominerer imidlertid fortsatt opposisjonen.

Det finnes over hundre aviser i Venezuela. De fleste av disse står åpent i opposisjon til landets regjering, men styrken i kritikken kan variere.

Våren 2007 oppstod det konflikt i forbindelse med venezuelanske statens ikke-fornyelse av konsesjonen til den populære tv-kanalen RCTV til å sende på det nasjonale bakkenettet. Deler av opposisjonen oppfatter dette som et forsøk på sensur. Regjeringen viser til kanalens mange brudd på sendevilkårene, herunder aktiv deltakelse i statskuppet i 2002, manglende skattebetaling, visning av tobakksreklame, samt vold og pornografi mellom tidspunkt på døgnet når dette ikke er lov. President Chavez har også påstått at kanalen skal ha spredt homofobe holdninger.^[30] RCTV vil sende videre på kabel,^[31] i tillegg til at kanalen sender på Internett og satellitt.

Internasjonalt har en rekke organisasjoner reagert på beslutningen om å ikke fornye konsesjonen til RCTV. Amnesty international^[32] Reportere uten grenser^[33] og Human Rights Watch^[34] har reagert på avgjørelsen til myndighetene, og kaller det et brudd på ytringsfriheten.

Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) sin generalsekretær har imidlertid uttalt at beslutningen ikke representerer noen trussel mot demokratiet i Venezuela^[35]« og flere presidenter i regionen, herunder Brasils president Luiz Ignacio Lula da Silva, har tatt beslutningen i forsvar. Lula betegnet beslutningen som en demokratisk handling. «The decision to not renew the license is just as democratic as giving it (the license). I don't know why there is any difference between two democratic acts», skal Lula ha sagt til den brasilianske storavisen Folha de Sao Paulo.^[36]

Tv-kanalen som tar over RCTVs gamle frekvens på bakkenettet heter TVes. Ifølge regjeringen skal dette være en offentlig tjeneste-kanal etter «europeisk modell», hvor alle kan sende inn programmer.^[37] Myndighetene har også uttalt at «vi ville ikke være så dumme at vi gjorde TVes til en kopi av [statskanalen] VTV»^[38] og understreket at den nye kanalen vil være pluralistisk og inkluderende.

Som en del av sin media-strategi har også regjeringen valgt å bygge ut gratis internettkaféer i fattigstrøk. Tilhengere av Hugo Chavez bruker gjerne dette som et eksempel på regjeringens demokratiske karakter, da mange undertrykkende regimer ser på Internett som en trussel.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Byen Coro med havnen
• Canaima nasjonalpark
• Campus Caracas

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2012 – Dansende djevler fra Corpus Christi
• 2013 – La Parranda de San Pedro de Guarenas y Guatire
• 2015 – Dyrking av curagua
• 2016 – Carnival of El Callao, parader med mennesker kledd som karakterer fra historie og fantasi, samt calypso-musikk
• 2021 – Festligheter rundt andakten for Saint John the Baptist

• Liste over byer i Venezuela
• Liste over kriger Venezuela har deltatt i
• Liste over land med store petroleumsreserver

• Holmqvist, Kalle: Venezuela och drömmen om ett nytt Amerika (Murbruk förlag), 2006. ISBN 91-976360-0-2 (svensk)
• Goumbri, Olivia Burlingame: Venezuela Reader: The Building of a People's Democracy ISBN 0-918346-35-5 (engelsk)

• (no) Statistikk og andre data om Venezuela i FN-sambandets nettsted Globalis.no