Hopp til innhold

Ny-Caledonia

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ny-Caledonia
Nouvelle-Calédonie

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over

Ligger vedStillehavet
Innbyggernavnkaledonier, kaledonsk
Grunnlagt1853
Oppkalt etterSkottland
HovedstadNouméa
TidssoneUTC+11
Postnummer988*
Areal
 – Totalt		Rangert som nr. 155
18 576 kvadratkilometer
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 183
278 500[1] (2017)
Bef.tetthet14,99 innb./kvadratkilometer
Offisielt språkFransk (offisielt)
Avhengig avFrankrike
ValutaCFP-franc (XPF)
NasjonalsangLa Marseillaise
ISO 3166-kodeNC
Toppnivådomene.nc
Landskode for telefon+687
Ny-Caledonia på Commons

Ny-Caledonia[a] er et fransk territorium (collectivité sui generis) i Stillehavet. I 2017 var innbygger­tallet beregnet til 278 500. Hoved­staden heter Nouméa og hadde i 2014 99 926 innbyggere. To tredeler av befolkningen i Ny-Caledonia bor i Stor-Nouméa.

Ny-Caledonia tilhører Frankrike (France d’outre-mer), men har omfattende indre selvstyre. Siden 1986 har FNs spesialkomité for avkolonisering inkludert Ny-Caledonia på FNs liste over ikke-selvstyrte områder. I folke­avstemninger 4. november 2018, 4. oktober 2020 og 12. desember 2021 ble det flertall mot at Ny-Caledonia skulle bli en selvstendig stat.

Ny-Caledonia består av hovedøya Grande Terre, Loyautéøyene og en rekke mindre øyer. Det har et landområde på til sammen på 18 576 km². Myntenheten er CFP-franc.

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Mont Panié

Ny-Caledonia dekker 18 576 km².[2]

Etter fransk lov omfatter Ny-Caledonia øya Grande Terre, île des Pins, Bélep-øyene, Huon og Surprise, Chesterfieldøyene og Bellone-revene, Loyautéøyene, Walpole, Astrolabe-revene, Matthew og Hunter.[3] Vanuatu gjør også krav på Matthew og Hunter.[4]

Geologi og landformer

[rediger | rediger kilde]

Geologisk er Ny-Caledonia en del av Norfolkryggen.[5]

I Grande Terres lengderetning går en fjellkjede. Høyeste punkt er Mont Panié i nord på 1628 moh. Andre fjelltopper i nord er Mont Colnett på 1505 m og Mont Ignambé på 1311 m. I sør er Mont Humboldt høyeste punkt med 1618 meters høyde.[5] På østsiden av fjellkjeden er landskapet bratt opp mot fjellene. På vestsiden flater fjellene ut i sletter. Jordsmonnet er rikt på mineraler og er næringsfattig. Om lag en tredel av jorda er ultramafisk.[6]

Grand-Terre er rik på naturressurser. Det finnes store forekomster av nikkel. Forekomsten av garnieritt har et høyt nikkelinnhold på inntil 3 %. Ny-Caledonia har 16 % av verdens nikkelreserver. Det finnes også krom, jern, gull, kopper, bly, sink, sølv, mangan og kobolt.[7]

I forlengelsen av Grande Terre ligger mindre øyer: île des Pins i sør og i nord Bélep-øyene og d'Entrecasteaux-revene. Øygruppen Loyautéøyene ligger øst for Grande Terre. Disse koralløyene er opprinnelig vulkanske og et resultat av hevning. Øyene er en del av Loyautéryggen, som løper parallelt med nordenden av Norfolkryggen.[5]

Klima

[rediger | rediger kilde]

Ny-Caledonia har subtropisk klima, med en middeltemperatur på mellom 22 og 24 ℃. Det er to årstider. Den varme årstiden varer fra midten av november til midten av april, mens den kalde årstiden strekker seg fra midten av mai til midten av september.[6] I den varme årstiden ligger temperaturen på mellom 25 og 27 ℃. Dette er også perioden for orkaner. I den kalde årstiden ligger temperaturen på mellom 20 og 23 ℃.[8]

Årsnedbøren er på 1700 mm, med stor lokal variasjon. Det er fem ganger mer nedbør på østsiden enn på vestsiden.[6]

Plante- og dyreliv

[rediger | rediger kilde]

Ny-Caledonia har et distinkt plante- og dyreliv. Artsrikdommen, med endemiske og relikte arter, er særskilt stor for en øy av denne størrelsen.[6] Ny-Caledonia er den minste enkeltstående globale biologiske hotspot.[9]

Den flygeudyktige kaguen er en emblematisk fugleart for Ny-Caledonia
Foto: Pierre Fidenci

Det biologiske mangfoldet er svært stort, både på land og i havet. Floraen har en av de høyeste andelene endemiske arter i verden. Plantemangfoldet er stort med 3 261 stedegne arter.[9] Det finnes 106 endemiske reptilarter, blant annet Rhacodactylus leachianus, den største gekkoen i verden. Seks endemiske flaggermusarter finnes. 90 % av de 4 500 artene virvelløse dyr er endemiske. Blant de 23 endemiske fugleartene finnes den flygeudyktige kaguen (Rhynochetos jubatus) og goliatkeiserdue (Ducula goliath).[9]

Ny-Caledonia har vært isolert siden oppsplittingen av Gondwana for 80 millioner år siden.[6] Tidligere ble artsmangfoldet med de mange endemiske og relikte artene forklart som et resultat av isolasjonen som fulgte ved oppsplittingen av Gondwana. Imidlertid lå Ny-Caledonia for mellom 65 og 45 millioner år siden under havnivå og relikte arter er ikke eldre enn 40 millioner år. Artene på Ny-Caledonia er spredt fra nærliggende områder, og har utviklet seg lokalt i et mangfoldig og spesielt miljø, med mulighet for at det kan ha eksistert refugier.[6]

Grande Terre har både regnskog og tørr skog. Videre finnes det områder med krattskog (maki), mangrove og sump. Østsiden av Grande Terre har et fuktig klima med regnskog, fra 300 meters høyde og oppover til de høyeste punktene. Regnskogen dekker 21 % av arealet.[9]

Amborella trichopoda
Foto: Scott Zona

Vestsiden av øya ligger i le for vinden og er tørrere enn østsiden. Opprinnelig vokste det her tørr skog fra havnivå opp mot 400 meters høyde.[6] Denne typen skog har 262 endemiske plantearter. Treet som står som symbol for Ny-Caledonia, Melaleuca quinquenervia, hører hjemme på vestsiden. 60 plantearter finnes bare i disse skogsområdene. De tørre skogene er også habitat for særegne reptiler, virvelløse dyr og fugler. 33 sommerfuglarter lever kun i disse skogene.[9] Den sklerofylliske skogen med eviggrønne trær på 10-15 meter er den mest truede vegetasjonstypen.[6] Mye av den tørre skogen er erstattet av savanne med lave planter. Spredte områder av den tørre skogen er bevart, til sammen 50 km² fordelt på 253 steder.[9]

I krattskogen er 89 % av planteartene endemiske, mens andelen er 82 % i regnskogen og 57 % i sklerofyllskogen. På savannen er derimot 6 % av planteartene endemiske.[6]

Av 19 arter i apeskrekkslekten (Araucaria), er 13 endemiske på Ny-Caledonia. Amborella trichopoda er det eneste medlem av familien Amborellaceae, søstergruppen til alle resterende blomsterplanter.[6]

Mellom 150 og 200 km² av kysten er dekket av mangrove.

Livet i havet

[rediger | rediger kilde]
Satellittfoto av nordenden av Grande Terre med barriererevene som danner lagunen som omslutter og øya strekker seg nordover mot Bélep-øyene
Foto: NASA

Barriererevet er med 1 600 km verdens nest lengste. Revet omgir en lagune på 23 400 km². Barriererevet og lagunen inneholder til sammen 14 280 km² rev. En tredel av bunnen i lagunen er dekket av sjøgras.[9] Barriererevet er siden 2008 et verdensarvområde.

Artsmangfoldet i havet er også stort, men andelen endemiske arter er mindre enn på land (5 %). En opptelling av livet i havet fant 15 000 arter, inkludert 1 950 fiskearter, 5 500 arter bløtdyr, 5 000 arter krepsdyr, 600 svampearter og 300 arter koralldyr.[9]

Det finnes omkring et dusin marine pattedyr. Blant disse er den truede dugong (Dugong dugon). Tre skilpaddearter yngler i Ny-Caledonia: suppeskilpadde (Chelonia mydas), karett (Eretmochelys imbricata) og glattkarett (Caretta caretta).[9]

Miljøtrusler

[rediger | rediger kilde]
Anlegg for spillmateriale ved nikkelgruve i Goro

Gruvedrift som miljøtrussel i form av forurensing og sedimentering. Dumping av masse fra nikkelgruvene har et sted skapt et 3 km bredt delta som strekker seg 300-400 meter ut i lagunen.[9]

På 1800-tallet ble store deler av landet avskoget på grunn av tømmerhogst, rydding av jordbruksland, dyrehold og skogbrann. Av den opprinnelige tørre skogen er rundt 1 % bevart. Regnskogen på østsiden dekket opprinnelig 70 % av arealet, sammenlignet med 21 % i dag.[9]

Skogbrann, hovedsakelig skapt av mennesker, er den største trusselen mot vegetasjonen. Plante- og dyrelivet er under press fra invaderende arter, slik som hjort (Rusa timorensis), gris, hund, rotter og maur (Wasmania auropunctata). Invaderende plantearter som Lantana camara og guava (Psidium guajava) er også et problem.[9] Maur introdusert i 1960 rammer både mennesker og dyr, samt leddyr på en måte som kan få følger for hele næringskjeden.[6]

Skogbrann, kvegdrift med nedbeiting og gruvedrift fører til erosjon og bidrar til sedimentering som truer lagunen og revene. Problemet forverres av tropiske stormer og er særlig merkbart på østkysten.[9]

Tropiske stormer påvirker korallene og livet ellers i lagunen. Hyppigere eller sterkere tropiske stormer kan få store konsekvenser for det marine miljøet. Stigende havnivå som følge av klimaendringer er en trussel for først og fremst for de lave øyene, slik som Ouvéa, men også for strender med yngleområder for skilpadder, elveutløp med mangrove og lave kystområder andre steder. Mangroveskogen er truet, særlig i sør ved Nouméa.[9]

Mange naturområder er vernet, men dette har hatt liten effekt i å beskytte planteartsmangfoldet.[6]

Demografi

[rediger | rediger kilde]
Kanakene er den opprinnelige befolkningen, men har kommet i mindretall. Omkring 39 % er kanaker, 27 % europeere (2014)

Beregnet folketall for 1. januar 2017 var 278 500.[10] Folketellingen i 2014 viste et innbyggertall på 268 767.[11]

To tredeler av landets befolkning bor i Stor-Nouméa,[11] som i 2014 hadde en befolkning på 179 509.[12] Hovedstaden Nouméa hadde samme år 99 926 innbyggere.[12]

Etniske grupper

[rediger | rediger kilde]

Kanakene er den opprinnelige befolkningen. Kolonisering med innvandring fra Frankrike og andre land har gjort at kanakene er i mindretall. Kanakene talte ved folketellingen i 2014 i alt 104 958 personer, en andel på 39,1 % av innbyggertallet. Europeerne talte 73 199 personer eller 27,2 %. Personer fra Wallis- og Futunaøyene utgjorde 8,2 % av befolkningen, franskpolynesiere 2,1 %, indonesiere 1,4 %, vanuatuere 1, % vietnamesere 0,9 %, asiater 0,4 % og andre 1,3 %. 8,6 % av befolkningen identifiserer seg som tilhørende mer enn én folkegruppe.[13] 7,4 % oppga kaledonsk tilhørighet.[11]

Ved folketellingen i 2014 var 75 % av innbyggerne født i Ny-Caledonia, mens 16 % var født i Frankrike, inkludert oversjøiske departementer. 2,7 % var født i Wallis- og Futunaøyene og 1,5 % i Fransk Polynesia. 4,8 % var født i andre land. 90 % av de som ikke var født på Ny-Caledonia bodde i Stor-Nouméa.[11]

Kanakene er i mindretall i den folkerike provinsen Sud, der 33 % er europeere, 26 % kanaker og 11 % fra Wallis- og Futunaøyene. I provinsen Nord er kanakene i flertall (70 % kanaker, 12 % europeere). Andelen kanaker er 86 % i kommunene på østkysten av hovedøya, 53 % i kommunene på vestkysten. På Loyautéøyene utgjør kanakene 94 % av befolkningen.[11]

Språk

[rediger | rediger kilde]

Fransk er offisielt språk. Blant kanakene tales det 28 forskjellige språk.[14]

De kanakiske språkene tilhører den austronesiske språkfamilien og gruppen av oseaniske språk. Alle, bortsett fra ett språk, hører hjemme i undergruppen Ny-Caledonia og Loyautéøyene-språk. Unntaket er fagauvea, som tilhører den kjernepolynesiske undergruppen av polynesiske språk. Videre finnes det franskbaserte kreolspråket tayo.

Mange av de kanakiske språkene tales av få personer. UNESCO regnet i 2014 med at 16 av de kanakiske språkene er truet. Status for noen av språkene er usikker. Folketellingen i 2009 viste at 19 personer over 14 år talte språket sîshëê, men språket kan imidlertid faktisk være utdødd.[15] Académie des langues kanak er et språkakademi som arbeider for å kodifisere og fremme kanakspråkene.

Kanakiske språk etter antall brukere over 14 år ifølge folketellingsdata fra 2009 er:[16]

Religion

[rediger | rediger kilde]
Katolsk kirke i Koné. Omkring 60 % av befolkningen er katolikker, mens 30 % er protestanter

Omkring 60 % av befolkningen er katolikker, mens 30 % er protestanter.[17] Tradisjonell religion praktiseres også. Det er skille mellom kirke og stat. Staten er sekulær og det er ikke religionsundervisning i den offentlige skolen.[17]

Fra 1840 sendte London Missionary Society (LMS) protestantiske misjonærer fra Samoa. Fransk katolsk misjon tok til i 1843. Da Frankrike tok kontroll i 1853, ble virksomheten til LMS forbudt på Grande Terre. Imidlertid fortsatte LMS sin aktivitet på Loyautéøyene. Det oppsto konflikt med franske katolske misjonærer og i 1895 ble den protestantiske virksomheten overtatt av den franske reformerte kirke.[17]

Den katolske kirke etablerte i 1847 et apostolisk vikariat. Dette ble i 1966 opphøyet til erkebispedømmet Nouméa.[18] Fra 1946 har Den katolske kirke presteordinert kanaker.[17]

Etter andre verdenskrig ble den evangeliske kirke selvstendig fra den franske moderkirken og ble til Den evangeliske kirke på Ny-Caledonia.[17] Kirken har også vært politisk aktiv. På 1950-tallet engasjerte yngre protestantiske prester seg for kanakenes selvbestemmelsesrett. I 1959 ledet dette til splittelse og Den frie evangeliske kirke i Ny-Caledonia ble grunnlagt.[19]

Da landet var straffekoloni kom det også muslimer fra Algerie. Omkring 2,5 % av befolkningen er muslimer. Da straffearbeidere ikke lenger var tilgjengelig, ble det lagt til rette for arbeidsinnvandring fra Vietnam og slik kom buddhismen til Ny-Caledonia.[17]

Sjuendedagsadventistene etablerte seg i 1925. Jehovas vitner begynte misjonsvirksomhet i 1950 og i 1961 ankom mormonene. I 1982 etablerte Den nyapostoliske kirke seg. Pinsebevegelsen, med Assemblees de Dieu, El Shaddai-forsamlingen og Neil Thomas Ministries, er også til stede og har opplevd vekst.[17]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Det vestlige Stillehavet ble først befolket av mennesker for rundt 3000 år siden. Lapitafolket, som den gruppen mennesker som bosatte seg i den melanesiske skjærgården ble kalt. De kom til øyene, som i dag utgjør Ny-Caledonia, rundt år 1500 f.Kr. Lapitafolket var meget dyktige sjøfarere og navigatører, og et jordbruksfolk som hadde innflytelse over et stort område av Stillehavet.[20]

James Cook ga navn til Ny-Caledonia. Maleri av Nathaniel Dance-Holland

Fra omkring 1000-tallet, kom også polynesiere og blandet seg med de opprinnelige beboerne av øygruppen. Europeerne oppdaget først Ny-Caledonia på slutten av 1700-tallet. Den britiske oppdageren James Cook fikk øye på øya Grande Terre i 1774 og kalte den Ny-Caledonia.

Britiske og amerikanske hvalfangere var de første kommersielle sjøfarerne som tok inn på øya, mens de opererte utenfor Ny-Caledonia på 1800-tallet. De ble etterfulgt av handelsmenn av sandeltre, som var de første til å påvirke øyboerne i noe grad. Da lageret av sandeltre begynte å minke, ble handelsmennenes holdning mer truende og arrogant. I tillegg brakte europeerne med seg nye sykdommer, som kopper, meslinger, dysenteri, influensa, syfilis og spedalskhet. Mange mennesker døde som følge av disse sykdommene. Spenningene mellom øyboerne og handelsmennene utviklet seg til fiendtligheter, og i 1849 ble mannskapet på det amerikanske skipet «Cutter» drept og spist av Pouma-klanen.[21]

Ettersom handelen med sandeltre avtok, ble det erstattet av en ny form for handel, «blackbirding». Blackbirding var en engelsk eufemisme (forskjønnende omskrivning) for å lure og kidnappe folk til slaveri, blant annet fra Ny-Caledonia, for å arbeide på sukkerrørplantasjer. Slavehandelen opphørte på begynnelsen av 1900-tallet. Ofrene for denne handelen ble kalt kanakas, likt som alle folkeslagene i Oseania ble kalt, etter det hawaiiske ordet for «menneske», «mann».[22] Dette kallenavnet ble senere forkortet til kanak, og overtatt av lokalbefolkningen etter den franske anneksjonen, da landet ble en koloni under Frankrike.

La Poule i Hienghène

Ny-Caledonia kom i fransk besittelse sent i 1853. Etter eksempelet satt av Storbritannia, sendte Frankrike til sammen 22 000 dømte forbrytere til straffearbeidkolonier langs sørvestkysten. Dette mellom 1864 og 1922. Dette tallet omfattet vanlige kriminelle så vel som politiske fanger. Mot slutten av epoken med straffekoloni, utgjorde frie europeiske nybyggere (inkludert tidligere straffanger) og asiatiske kontraktsarbeidere langt mer av befolkningen. Antallet kanaker falt drastisk i samme periode på grunn av sykdommer og et apartheid-lignende system kalt Code de l'Indigénat, som påla strenge begrensninger med hvilket arbeid de kunne ha, hvor de kunne bevege seg og eierskap av land.

Under den andre verdenskrig, ble de franske koloniene i det sørlige Stillehavet en del av de frie franske styrker. Støttet av Australia ble disse koloniene viktige baser for de allierte. De amerikanske styrkene bygget opp en stor marinebase på Ny-Caledonia for å bekjempe Japan. Frykten var at om Ny-Caledonia ble etterlatt ville fortsatt japansk framgang og erobringer, true med å kutte sjøforbindelsen mellom Nord-Amerika og Australia. Nouméa fungerte som hovedkvarter for den amerikanske marinen og hæren i Sør-Stillehavet. På grunn av nærheten til territoriets operasjoner, ble Nouméa også en reparasjonsbase for skadede amerikanske og allierte skip. Nouméa ble etter hvert mindre viktig som marine- og militærbase ettersom den amerikanske og allierte offensive linjen raskt flyttet seg nordover og over ekvator.

Etter krigen ble de alliertes militære hovedkvarter – et femkantet bygningskompleks – overtatt som hovedkontor for en ny regional mellomstatlig utviklingsorganisasjon; Kommisjonen for Sør-Stillehavet, senere kjent som Secretariat of the Pacific Community og Pacific Community.

Tilhengere av selvstendighet kaller landet Kanaky og benytter dette flagget

Ny-Caledonia har vært på FNs liste over ikke-selvstyrte områder siden 1986. Kampen for å bli uavhengig stat, begynte i 1985 ved Front de libération nationale kanak et socialiste (FLNKS). FLNKS, som ble ledet av Jean-Marie Tjibaou som ble myrdet i et attentat i 1989, tok til orde for opprettelsen av en uavhengig stat av kanaker. Problemene kulminerte i 1988 med et blodig gisseldrama på Ouvéa.

Uroen førte til økt selvstyre i Matignon-avtalen fra 1988 og Nouméa-overenskomsten i 1998. Denne overenskomsten beskrev fristillingsprosessen som «ikke reverserbar», og skaffet til veie et lokalt ny-caledonsk statsborgerskap, egne offisielle symboler på ny-caledonsk identitet (som et nasjonalt flagg), samt få til en folkeavstemning om det omstridte spørsmålet om uavhengighet fra den franske republikk, en gang etter 2014.

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]
Ny-Caledonias kongress består av 54 representanter. Etter valget i 2014 fikk tilhengere av fortsatt tilhørighet til Frankrike et flertall på 29. Calédonie ensemble fikk 15 representanter, Front pour l'unité åtte og Union pour la Calédonie dans la France seks. Uavhengighetspartiene ble representert ved alliansen av Union calédonienne, Front de libération nationale kanak et socialiste og kanakiske nasjonalister med 15 representanter, Union nationale pour l'indépendance med ni representanter og Libération kanak socialiste med én representant

En høykommissær er representant for den franske stat.

Ny-Caledonias kongress er indirekte valgt og består av representanter valgt til provinsforsamlingene. Senatet består av representanter for kanakbefolkningen. Regjeringen, ledet av en president, utgår fra kongressen og er sammensatt av representanter for alle de største partiene.

Ny-Caledonia har to deputerte i Frankrikes nasjonalforsamling og to senatorer i Senatet.[23]

Ny-Caledonia er et av de oversjøiske land og territorier assosiert med Den europeiske union (EU), men er ikke en del av EU.

Velgerne er representert i Europaparlamentet ved den ene av tre seksjoner i valgkretsen for det oversjøiske Frankrike. Seksjonen består av Ny-Caledonia, Fransk Polynesia og Wallis- og Futunaøyene og har ett mandat. Ordningen med egne regionale seksjoner ble første gang benyttet ved valget i 2009. Tidligere stemte velgerne i alle franske oversjøiske områder sammen.[24]

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]
Ny-Caledonia er inndelt i tre provinser og 33 kommuner

Ny-Caledonia er delt i tre provinser med folkevalgte forsamlinger og provinsregjeringer. De tre provinsene er Sud, Nord og Loyautéøyene. Provinsene er videre delt inn i 33 kommuner.

Parallelt med den administrative inndelingen i provinser og kommuner, er landet for kanakbefolkningen inndelt i tradisjonelle områder, som igjen er inndelt i tradisjonelle distrikter og stammer. Det er åtte tradisjonelle områder: Hoot Ma Whaap, Paicî-Cèmuhi, Ajië Aro, Xârâcùù, Drubea-Kapumë, Nengone, Drehu og Iaai.[25]

Avkolonisering

[rediger | rediger kilde]

Ny-Caledonia står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[26] FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen. Frankrike er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen.

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[27] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Ny-Caledonia har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[28]

Folkeavstemninger om uavhengighet i 2018, 2020 og 2021

[rediger | rediger kilde]

Frankrikes statsminister Jean-Marc Ayrault gjentok i juli 2013 løftet om å holde folkeavstemning om uavhengighet for Ny-Caledonia.[29] Datoen for folkeavstemningen ble senere satt til 4. november 2018.[30] Det foreløpige valgresultatet viste at 56,4 % stemte nei til selvstendighet, mens 43,6 % stemte ja.[31] Det var flertall for selvstendighet i de to provinsene Nord og Loyautéøyene, mens det var flertall mot uavhengighet i den folkerike provinsen Sud.[32]

Foreløpig resultat fra folkeavstemningen om uavhengighet 4. oktober 2020 viste at 53,26 % av velgerne stemte nei til selvstendighet, 46,74 % ja.[33] Valgdeltakelsen var 85,64 %.

Den tredje og siste folkeavstemningen ble gjennomført 12. desember 2021. Da stemte 96,5% av velgerne nei uavhengighet fra Frankrike, med en valgdeltakelse på 43,9%. Kanakene ønsket å utsette avstemningen, da den ble gjennomført i den 12 måneder lange sørgeperioden til minne om ofrene for Koronapandemien. Da folkeavstemningen likevel ble gjennomført ble det oppfordret til boikott.[34][35]

Økonomi og næringsliv

[rediger | rediger kilde]

Valuta

[rediger | rediger kilde]
Seddel pålydende 10000 stillehavsfranc. Centre culturel Tjibaou er blant motivene

Stillehavsfranc (CFP-franc) er i bruk i Ny-Caledonia, samt også i Fransk Polynesia og på Wallis- og Futunaøyene. Stillehavsfrancen er bundet til euro med en kurs der 1 stillehavsfranc er verdt 0,00838 euro (eller 1000 stillehavsfranc = 8,38 euro).[36]

Sentralbanken er Institut d'émission d'Outre-Mer. Den har kontor i Nouméa.

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]

La Tontouta–Nouméa internasjonale lufthavn og Magenta lufthavn ligger begge ved hovedstaden Nouméa. Flyselskapet Aircalin flyr utenlandsruter, mens Air Calédonie har innenriksruter.

Inntil andre verdenskrigs slutt gikk det jernbanetrafikk mellom Nouméa og Païta.[37]

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

Utdanning

[rediger | rediger kilde]

Université de la Nouvelle-Calédonie ble til i 1999, ved deling av fellesuniversitet for Ny-Caledonia og Fransk Polynesia, Université française du Pacifique.[38]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ fransk: Nouvelle-Calédonie

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ INSEE, Wikidata Q156616, https://www.insee.fr/ 
  2. ^ Pacific Island Populations. 2013. Les populations du Pacifique, Statistics for Development Division, Secretariat of the Pacific Community, Nouméa.
  3. ^ Jf. paragraf 1 i Loi organique n° 99-209 du 19 mars 1999 relative à la Nouvelle-Calédonie, Legifrance. Lest 18. juli 2014.
  4. ^ Prescott, Victor og Clive Schofield: The Maritime Political Boundaries of the World, Martinus Nijhoff, 2005, s. 272 og 402. Lest 18. juli 2014 via Questia (krever abonnement).
  5. ^ a b c Rawling, Timothy: «New Caledonia, Geology», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, 2009, s. 645-648.
  6. ^ a b c d e f g h i j k l Murienne, Jérôme: «New Caledonia, Biology», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, 2009, s. 643-645.
  7. ^ Rapport annuel 2013, Paris: IEOM Nouvelle-Calédonie, 2014, s. 16. Lest 30. juli 2014.
  8. ^ «Climat en Nouvelle-Calédonie» Arkivert 23. august 2014 hos Wayback Machine., Météo Nouvelle-Calédonie. Lest 27. juli 2014.
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n Petit, Jérôme og Guillaume Prudent: Climate Change and Biodiversity in the European Union Overseas Entities, Gland/Brussel: International Union for Conservation of Nature, 2010, s. 110–113.
  10. ^ «Bilan démographique 2016», Institut de la Statistique et des Etudes Economique (ISEE). Lest 18. juli 2018.
  11. ^ a b c d e «Recensement de la population 2014. Une démographie toujours dynamique», Synthèse, nr. 35, Institut de la Statistique et des Etudes Economique (ISEE).
  12. ^ a b Population, ménages et logement par commune, Institut de la Statistique et des Etudes Economique (ISEE).
  13. ^ «4-Population», Institut de la Statistique et des Etudes Economique (ISEE).
  14. ^ Akademiet for kanakiske språk regner med 28 kanakspråk, jf. «Les langues kanak»[død lenke], Académie des Langues Kanak. Lest 30. juli 2014. I andre kilder kan tallet være høyere.
  15. ^ Moseley, Christopher (red.): Atlas of the World’s Languages in Danger, nettversjon av 3. utgave, Paris, UNESCO Publishing, 2010.
  16. ^ «Kanak languages» Arkivert 8. august 2014 hos Wayback Machine., Sorosoro]. Lest 30. juli 2014.
  17. ^ a b c d e f g «New Caledonia», i Gary D. Bouma, Rod Ling og Douglas Pratt: Religious Diversity in Southeast Asia and the Pacific. National Case Studies, Springer, 2010, s. 167–170.
  18. ^ Archdiocese of Nouméa, Catholic-Hierarchy. Lest 27. juli 2014.
  19. ^ Breward, Ian: A History of the Churches in Australasia, Oxford: Oxford University Press, 2001, s. 357. Lest 19. juli 2014 via Questia (krever abonnement).
  20. ^ Logan, Leanne & Cole, Geert (2001): «New Caledonia», Lonely Planet, s. 13.
  21. ^ Logan, Leanne & Cole, Geert (2001): «New Caledonia», Lonely Planet, s. 15.
  22. ^ Angleviel, Frederic (2002): De Kanaka À Kanak: L' Appropriation D'un Terme Generique Au Profit De La Revendication Identitaire, (PDF) Université de La Nouvelle-Calidonie HERMES 32-33
  23. ^ «Elus des Outre-Mer», Ministère des Outre-Mer . Lest 30. august 2014.
  24. ^ «Européennes 2014 : comment sont élus les trois députés de la circonscription Outre-mer?», Outre-mer 1ère, 5. mai 2014. Lest 30. august 2014.
  25. ^ «Les aires coutumières de la Nouvelle-Calédonie sont : Hoot Ma Whaap, Paicî-Cèmuhi, Ajië Aro, Xârâcùù, Drubea-Kapumë, Nengone, Drehu, Iaai.» Loi organique n° 99-209 du 19 mars 1999 relative à la Nouvelle-Calédonie, Legifrance. Lest 19. juli 2014.
  26. ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013. 
  27. ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013. 
  28. ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013. 
  29. ^ «French PM promises New Caledonia referendum and return of rebel chief's head». RFI. 27. juli 2013. Besøkt 20. september 2013. 
  30. ^ Willsher, Kim (19. mars 2018). «New Caledonia sets date for independence referendum». the Guardian. Besøkt 1. juli 2018. 
  31. ^ «Référendum : le "Non" à l'indépendance l'emporte avec 56,4% [Résultats provisoires] - Nouvelle Calédonie la 1ère». Nouvelle Calédonie la 1ère (på fransk). Besøkt 4. november 2018. 
  32. ^ «Les Calédoniens ont voté, suivez notre édition spéciale [DIRECT NUMERIQUE] - Nouvelle Calédonie la 1ère». Nouvelle Calédonie la 1ère (på fransk). Besøkt 4. november 2018. 
  33. ^ «Référendum 2020 : le Non à l’indépendance victorieux à 53.26 %, mais en recul de trois points». Nouvelle-Calédonie la 1ère (på fransk). 4. oktober 2020. Besøkt 4. oktober 2020. 
  34. ^ Rose, Michel; Packham, Colin (12. desember 2021). «New Caledonia rejects independence in final vote amid boycott». Reuters (på engelsk). Besøkt 12. desember 2021. 
  35. ^ NTB (12. desember 2021). «Ny-Caledonia stemte nei til uavhengighet». www.abcnyheter.no (på norsk). Besøkt 12. desember 2021. 
  36. ^ «Duties and activities», Institut d'émission d'Outre-Mer.
  37. ^ «Thème: Le Chemin de fer Calédonien» Arkivert 21. september 2013 hos Wayback Machine., Retrocaledo.com. Lest 27. juli 2014.
  38. ^ «Présentation» Arkivert 19. januar 2012 hos Wayback Machine., Université de la Nouvelle-Calédonie. Lest 30. juli 2014.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ny-Caledonia&oldid=24744494»