Borgerkrigen i Nord-Jemen

Borgerkrigen i Nord-Jemen
Konflikt: Den kalde krigen (indirekte)
Iman Al-Badr med sine tilhengere
Dato 1962–1970 Sted Nord-Jemen Resultat Republikansk seier. Kongedømmet styrtet, Nord-Jemen blir republikk. Egyptisk tilbaketrekning fra landet i 1967.
Stridende parter
Rojalister	Republikanere  Egypt
Styrker
20,000 regulære styrker 200,000 stammefrender Hundrevis av leiesoldater	3,000 70,000
Tap
100,000	26,000

Borgerkrigen i Nord-Jemen var en borgerkrig som ble utkjempet mellom jemenittiske rojalister, som satt ved makten, og republikanere, som ønsket å styrte kongedømmet og opprette en panarabisk republikk lignende Nassers Egypt. Krigen foregikk mellom 1962 og 1970 og begynte med at den republikanske lederen Abdullah al-Sallal gjorde statskupp i Nord-Jemen. Det førte til at den nylig kronede Imam Al-Badrs avgang og deklarasjonen av Jemen som en republikk under Sallals lederskap. Al-Badr flyktet til grensen til Saudi-Arabia og forsøkte å skaffe seg støtte for å gjenerobre makten.

I likhet med tilsvarende konflikter i den arabiske verden under den kalde krigen mottok rojalistene støtte fra Saudi-Arabia, mens republikanerne ble støttet av Egypt. Etterhvert var både irregulære og konvensjonelle utenlandske styrker fra begge disse landene involvert i krigen, og Egypt hadde på det meste 70.000 tropper stasjonert i Jemen. Til tross for flerfoldige militære bevegelser og fredskonferanser ble situasjonen låst for begge parter. Egypts involvering kan på mange måter anses som en selvpåført katastrofe, ettersom landet trolig ble lettere overkjørt av Israel under seksdagerskrigen fordi så store egyptiske styrker var stasjonert i Jemen. Etter nederlaget mot Israel begynte Nasser å trekke sine styrker ut av Jemen.

Nassers opprinnelige plan med å sende styrker til Jemen skal ha vært å gjenerobre tittelen som leder av den arabiske verden. Nasser var blitt ydmyket da Den forente arabiske republikk viste seg å være mislykket. En rask og avgjørende seier i Jemen ville gjenopprette tapt ære, og dessuten kunne han bruke Nord-Jemen som base i et fremtidig forsøk på å frigjøre Sør-Jemen og den viktige havnebyen Aden fra den britiske kolonimakten.^[1] Nasser så på kolonialismebekjempelse som Egypts skjebne. Egypt hadde allerede støttet FNL under Algeriekrigen, noe som hadde ført til en politisk splittelse mellom Storbritannia og Frankrike på grunn av Frankrikes håndtering av situasjonen. Andre mål med krigen fra Egypts side kan ha vært å sikre egyptisk dominans i Rødehavet, samt å få revansj på den saudiske kongefamilien.

Til tross for av republikanerne mistet støtten de hadde hatt, lyktes de likevel å beholde kontrollen over landet, og i 1970 anerkjente Saudi-Arabia Jemen som en arabisk republikk og en fredsavtale ble signert. Egyptiske historikere refererer idag til krigen i Jemen som «Egypts Vietnam».

Tre tiår etter krigen bekreftet Shabtai Shavit og Ariel Sharon at Israel hadde vært hemmelig involvert i Jemen. Israel hadde gitt materiell støtte til rojalistene, og denne støtten var blitt transportert av Israels flyvåpen. Dette var en del av et privat samarbeid med en britisk leiesoldat-operasjon. Flyene som skulle transportere den materielle hjelpen, fløy langs den saudiarabiske kystlinjen. Saudi-Arabia, som på den tiden ikke hadde et radarsystem, hevdet i etterkant av uttalelsene at de ikke var klar over hva som skjedde. De israelske flyene fylte så bensin i Fransk Somaliland (nå Djibouti) før returen til Israel. Det ble også foreslått av man skulle bombe Saana. Denne ideen ble først støttet, men ble avblåst når Yitzak Rabin og Levi Eshkol nektet å gå med på det. De hemmelige forsyningene fortsatte gjennom en periode på to år, og i løpet av denne tiden ble det fløyet tur-retur 14 ganger. Mossad opererte også med flere agenter i Jemen. En av dem, Baruch Mizrahi, ble tatt til fange i 1967 og fengslet i Egypt. Han ble til slutt løslatt under en fangeutveksling mellom Israel og Egypt etter Jom kippur-krigen.^[2]