Den katolske kirke i Frankrike
Den katolske kirke er den dominerende trosretningen i Frankrike – mellom 50 og 90 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Tallene er veldig usikre, fordi Frankrike ikke fører noen offisiell statistikk over religiøs tilhørighet.
Loven om skille av kirke og stat av 1905 preger kirkens forhold til den franske stat.
Struktur
[rediger | rediger kilde].svg)
Kirken er organisert i 94 bispedømmer fordelt over 15 kirkeprovinser. I den følgende oversikten er kirkeprovinsene og metropolitanbispedømmer fremhevet i fet, erkebispedømmer i kursiv.
- Kirkeprovinsen Besançon:
- Kirkeprovinsen Bordeaux:
- Kirkeprovinsen Clermont:
- Kirkeprovinsen Dijon:
- Kirkeprovinsen Lille:
- Kirkeprovinsen Lyon:
- Kirkeprovinsen Marseille:
- Kirkeprovinsen Montpellier:
- Kirkeprovinsen Paris:
- Kirkeprovinsen Poitiers:
- Kirkeprovinsen Reims:
- Kirkeprovinsen Rennes:
- Kirkeprovinsen Rouen:
- Kirkeprovinsen Toulouse:
- Kirkeprovinsen Tours:
- Immediate strukturer:
- Strasbourg erkebispedømme
- Metz bispedømme
- Sainte-Croix-de-Paris eparki (armensk-katolsk)
- Militærordinariatet
- Det ukrainsk-katolske eksarkat i Frankrike
- Det orientalsk-katolske ordinariat i Frankrike
Oversjøiske områder
[rediger | rediger kilde]- Kirkeprovinsen Fort-de-France:
- Kirkeprovinsen Nouméa:
- Kirkeprovinsen Papeete:
- 'Immediate strukturer:
- Saint-Denis-de-La Réunion bispedømme (Réunion)
- Det apostoliske vikariat på Saint-Pierre og Miquelon (Saint-Pierre og Miquelon)
- Den apostoliske administrasjon på Komorene (omfatter Mayotte)
Personer
[rediger | rediger kilde]Primas
[rediger | rediger kilde]Erkebiskopen av Lyon regnes som Frankrikes primas («primas av Gallia). I middelalderen har en rekke andre biskoper brukt primastittelen, men stort sett uten at det fulgte faktiske privilegier med tittelen:
- erkebiskopene av Auch, Bordeaux og Bourges som «primas av Aquitania»
- erkebiskopen av Narbonne som «sydens primas»
- erkebiskopen av Reims som «primas av Gallia Belgica»
- erkebiskopen av Rouen som «primas av Normandie»
- erkebiskopen av Sens som «primas av Gallia og Germania»
- erkebiskopen av Vienne som «primassenes primas» (siden han betraktet seg som primas over kirkeprovinsene Aix, Auch, Bordeaux, Bourges, Embrun og Narbonne, som delvis selv krevde primastitler)
Nuntius
[rediger | rediger kilde]Luigi Ventura er pavens nuntius i Frankrike.
Kardinaler
[rediger | rediger kilde]Frankrike stiller (per 2010) ni kardinaler:
- Philippe Barbarin, primas av Frankrike og erkebiskop av Lyon
- Roger Etchegaray (uten stemmerett)
- Jean Honoré, erkebiskop emeritus av Tours (uten stemmerett)
- Bernard Panafieu, erkebiskop emeritus av Marseille
- Paul Poupard
- Jean-Pierre Ricard, erkebiskop av Bordeaux
- Jean-Louis Tauran
- Albert Vanhoye (uten stemmerett)
- André Armand Vingt-Trois, erkebiskop av Paris
Helgener
[rediger | rediger kilde]Noen av de viktigste franske helgenene er:
- Bernhard av Clairvaux
- Ireneus av Lyon
- Jeanne d’Arc
- Bernadette Soubirous
- Thérèse de Lisieux
- Jean-Marie Vianney
Paver
[rediger | rediger kilde]Med 15 paver (og tre motpaver) er Frankrike det landet som etter Italia har stilt flest paver. I Avignon-pavedømmet kom gjennom 73 år sju etterfølgende paver fra Frankrike.
Paver som regnes som «franske», dvs. ble født innenfor grensene for dagens Frankrike, var:
- Silvester II (999–1003)
- Stefan IX (1057–1058)
- Nikolas II (1058–1061)
- Urban II (1088–1099)
- Callistus II (1119–1124)
- Urban IV (1261–1264)
- Innocent V (1276)
- Martin IV (1281–1285)
- Klemens V (1305–1314)
- Johannes XXII (1316–1334)
- Benedikt XII (1334–1342)
- Klemens VI (1342–1352)
- Innocent VI (1352–1362)
- Urban V (1362–1370)
- Gregor XI (1370–1378)
- Motpaver:
- Klemens VII (1378–1394)
- Benedikt XIV (1425–1430)
- Felix V (1439–1449)
Klostre og valfartssteder
[rediger | rediger kilde]Lourdes er at av verdens mest besøkte valfartssteder.
Benediktinerabbediet Cluny var et av Frankrikes mest betydningsfulle klostre (og territorialabbedi). Det ble opphevet og ødelagt under den franske revolusjon.
Historie
[rediger | rediger kilde]«Kirkens førstefødte datter»
[rediger | rediger kilde]Kristendommen kom til Frankrike allerede i det første århundret, og landet har derfor blitt betegnet som Gallia Ecclesiae Primogenita Filia («Gallia, kirkens førstefødte datter»). Etter legenden ble kristendommen brakt av søsknene Lazarus, Maria og Marta av Betania, som ankom Marseille etter å ha flyktet over Middelhavet i en båt uten seil og årer. Lazarus' angivelige levninger oppbevares i dag som relikvier i katedralen i Autun, men de ble ikke brakt til Frankrike før minst tusen år senere.
Kristendommen spredte seg gjennom hele Gallia innen 300-tallet. En av de viktigste misjonsbiskopene var den hellige Martin av Tours. Som eneste mellomeuropeiske region forble Gallia kristent i folkevandringstiden, fordi frankerne gikk over til kristendommen. Forbindelsen mellom frankerriket og pavedømmet i Roma ble ytterligere forsterket gjennom kroningen av Karl den store til romersk keiser i 800. I flere århundrer ble de franske kongene tittulert som «hans mest kristne majestet».
Avignon-pavedømmet
[rediger | rediger kilde]1309 flyttet den franske paven Clemens V pavesete til Avignon og innledet dermed Avignon-pavedømmet. Denne perioden var kjennetegnet av maktkampen mellom kirken, de franske kongene og tyske keiserne. Også etter at «det avignonesiske eksil» ble avsluttet av pave Gregor XI i 1377 fortsatte splittelsen av kirken ved at de franske kardinalene oppnevnte flere motpaver. Dette såkalte vestlige skisma varte fra 1378 til 1417.
Avignons omegn, grevskapet Venaissin, hadde allerede i 1274 kommet i pavenes besittelse. Klemens VI kjøpte i 1348 også selve byen. Grevskapene Venaissin og Avignon forble en del av Kirkestaten frem til 1791, da franske revolusjonstropper annekterte området.
Den franske revolusjon
[rediger | rediger kilde]Den franske revolusjon betød slutten på den katolske kirkens maktposisjon i Frankrike. Forholdet mellom kirke og stat ble organisert på nytt gjennom konkordatet av 1801. Samtidig ble antallet bispedømmer kraftig redusert:
Ti av 21 erkebispedømmer og 78 av 124 øvrige bispedømmer ble opphevet. (I tillegg ble ytterligere to erkebispedømmer «degradert» til ordinære bispedømmer; denne tabellen gir, hvis den sorteres på kolonnen «endret», en fullstendig oversikt over endringene i 1801). Selv om en del av de opphevede bispedømmene ble gjenopprettet i 1822, «forsvant» i alt fem erkebispedømmer og 52 bispedømmer. I tillegg ble en rekke bispedømmer i okkuperte områder opphevet (Aoste/Aosta i Italia; Anvers/Antwerpen, Bruges/Brugge og Ypres/Ieper i Belgia; Cologne/Köln, Spire/Speyer og Worms bispedømme i Tyskland).
1900-tallet
[rediger | rediger kilde]Rett etter århundreskiftet førte den antiklerikale stemningen til ytterligere innskrenkelser av den katolske kirken: 1902 ble 3000 katolske skoler oppløst, biskopenes statlige betaling opphørte, og samtlige religiøse ordener ble opphevet. 1905 ble den fullstendige adskillelsen av kirke og stat vedtatt.
Mellom 2002 og 2008 ble de kirkelige strukturene omorganisert: Åtte tidligere metropolitanerkebispedømmer ble omgjort til suffraganerkebispedømmer (Aix, Albi, Auch, Avignon, Bourges, Cambrais, Chambéry og Sens), mens seks tidligere suffraganbispedømmer ble nye metropolitanerkebispedømmer (Clermont, Dijon, Lille, Marseille, Montpellier og Poitiers).
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Den katolske kirke i Frankrike (fransk)
- «Giga-Catholic Information» om Frankrike (engelsk)
