protestsanger

Tradisjonen for protestviser som vokste frem i USA på 1950–1960-tallet, er knyttet tett til folk-bevegelsen. Rundt andre verdenskrig hadde visesang og folk blitt den dominerende formen for protestmusikk, ledet an av Woody Guthrie og Pete Seeger. Guthries This Land Is Your Land (1945) er kanskje den mest innflytelsesrike protestsangen fra denne tiden. Seegers versjon av We Shall Overcome (1959), som er en gammel gospelsang, gjorde sangen til borgerrettsbevegelsens uoffisielle hymne.

Protestsangbevegelsen holdt hovedsakelig til i Greenwich Village i New York og spredte seg derfra til store deler av verden. Bob Dylan, som tidlig i sin karriere kun ønsket å kopiere det Guthrie gjorde, er udiskutabelt den største artisten fra denne epoken. Sanger som Blowin’ In The Wind, A-hard Rain’s A-Gonna Fall og The Times They Are A-Changin’ er blitt ikoniske og har inspirert utallige samfunnskritiske sanger og singer-songwritere i ettertid. Blant mange andre folksangere fra denne tiden kan nevnes Joan Baez, Tom Paxton, Phil Ochs og Buffy Sainte-Marie.

Borgerrettsbevegelsen i 1960-tallets USA vakte stort engasjement og var emne for mange av Dylans tidlige sanger. Samtidig vokste protestsanger mot den sosiale undertrykkelsen frem i andre musikksjangere, eksempelvis Sam Cookes epokedefinerende A Change Is Gonna Come fra 1964, Aretha Franklins Respect (1967) og James Browns Say it Loud – I’m Black and I’m Proud (1968). Flere spirituals og gospelsanger ble også tatt i bruk som protestsanger blant borgerrettsforkjempere i USA.

Mange artister fra denne tiden, spesielt folk-artistene, ble etter hvert knyttet til counterculture-bevegelsen i siste halvdel av 1960-tallet og var tydelige i motstanden mot militær opprustning og USAs rolle i Vietnamkrigen. Bob Dylans Masters of War var et krast angrep på våpenkappløpet under Den kalde krigen og Malvina Reynolds' What Have They Done to the Rain? var en lavmælt protest mot kjernefysiske prøvesprengninger.

Arlo Guthrie gjorde stor suksess i 1967 med Alices Restaurant, en 18 minutter lang talking blues som var en satirisk protest mot rekruttering av unge menn til Vietnamkrigen, samtidig som den fanget mye av den antiautoritære tidsånden blant unge amerikanere. Folkrock-bandet Country Joe and the Fish framførte sin krigsprotest I-Feel-Like-I'm-Fixin'-to-Die Rag på Woodstock-festivalen – en festival som er blitt stående som kulminasjonen av counterculture-bevegelsen.

De britiske og amerikanske punk-bevegelsene på 1970-tallet var en visuell og musikalsk protest mot det etablerte som har inspirert flere generasjoner med protestsangere verden over. Bandet The Clash trakk frem undertrykkelse og politisk opprør som sitt hovedbudskap. Deres tredje album Sandinista! (1980), navngitt etter en politisk bevegelse i Nicaragua, står som det tyngste politiske skytset, om ikke det mest kommersielt berikende, i deres samfunnsengasjerte repertoar. Et annet eksempel er The Sex Pistols protest mot arbeiderklassens dårlige kår i låta God Save The Queen.

Etter framveksten av hiphop kom flere protestsanger i form av rap. På slutten av 1980-tallet brukte New York-rappere som KRS-One og gruppen Public Enemy musikk til å fremme sterke politiske uttrykk, tidvis med kommersiell suksess, som med Public Enemys Fight The Power. Los Angeles-gangsterrapperne i N.W.A.s mest kjente låt Fuck Tha Police var et rebelsk budskap fra en gruppe uten den ellers store politiske tyngden.

Perioden hadde også eksempler på protestmusikk i punken med band som Black Flag, Dead Kennedys og Bad Religion.

På 1990-tallet fikk Rage Against The Machine suksess med antikapitalistiske og politisk venstreorienterte tekster. En del av de samme opprørske holdningene, dog i en mer teatralsk pop-versjon, er å finne i Green Days album American Idiot (2004), som også hentet inspirasjon fra 1980-tallets protest-punkband.

Begrepet protestsang blir i dag oftest brukt om enkeltsanger av artister heller enn artisten selv. Likestilling, rasisme og sosial undertrykkelse er temaer som går igjen. Artister som Jay-Z, Eminem, Pink og Beyoncé har alle gitt ut låter som har blitt beskrevet som protestsanger. Sistnevnte fremmer et tydelig feministisk budskap i låta Flawless (2013). Dette oppnås blant annet ved bruk av samples fra forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie sin tale «We Should All Be Feminists» samt kraftfulle musikalske virkemidler med forankring i hiphop-sjangeren. Beyoncé har også engasjert seg i antirasistiske agendaer, noe som blant annet kommer til uttrykk i veldedighetslåta Black Parade (2020) som ble utgitt i forbindelse med Juneteenth-markeringen av avskaffelsen av slaveriet i USA.

Flere artister innen pop, rock og rap viser imidlertid et større, vedvarende politisk engasjement og fremfører både egne og gamle protestsanger, live eller som innspillinger. Eksempler er Roger Waters, Patti Smith, Bruce Springsteen, Common og Killer Mike.