rock

Vi finner opprinnelsen til rocken i USA på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet i datidens rock'n'roll. Dette var en musikkstil som var påvirket av sjangere som blues, rhythm and blues, gospel og country. Rocken tok videre opp i seg impulser fra elektrisk blues og «folk» i tillegg til elementer fra jazz, klassisk musikk og andre musikalske sjangere og stiler. I afrikansk-amerikansk musikkhistorie legges det vekt på hvordan rock'n'roll var et annet navn for rhythm'n'blues som man tok i bruk for å gjøre den svarte musikken mer tilgjengelig for hvite tenåringer.

USA var et rasedelt samfunn der den hvite majoritetsbefolkningen var langt mer velstående enn andre grupper. Samtidig som afrikansk-amerikanerne ble utsatt for rasisme og måtte kjempe for sine rettigheter som borgere, var det en fascinasjon i den samme hvite majoritetsbefolkningen for musikken og de kulturelle uttrykkene fra den svarte befolkningen. Plateselskaper og hvite artister ble fra tidlig av beskyldt for å tilegne seg de svarte artistenes musikk og urettmessig tjene penger på deres kulturarv (kulturell appropriering). Samtidig var mye av den kulturblandingen som foregikk, ukontroversiell og resultater av kulturmøter. Rocken ga også en scene for afrikansk-amerikanske artister som fikk et større hvitt publikum. Dette kan i sin tur ha bidratt til å påvirke holdninger mellom de ulike etniske gruppene.

Framveksten av rocken kan også ses på bakgrunn av teknologiske endringer. Plateindustri, filmproduksjon, radio og den elektriske mikrofonen utviklet seg før andre verdenskrig. Etterspørselen etter vokalmusikk økte på 1930–1940-tallet i USA, og det oppstod et marked hvor sangere kunne ta i bruk den nye mikrofonteknologien og med den uttrykke seg mer personlig og emosjonelt. Dette gjaldt for eksempel artister som Bing Crosby og Frank Sinatra. På 1950-tallet fikk vi også uavhengige plateselskaper som ga ut musikk som var tilpasset lokale behov. Musikken ble spilt på radiostasjoner og av omreisende DJ-er som kunne imøtekomme musikksmaken hos mange ulike grupper, afrikansk-amerikanere, hvite grupper fra Sørstatene og etter hvert også ungdommen.

Musikkmarkedet endret seg også etter hvert som mange landarbeidere fra Sørstatene i USA flyttet nordover til de industrialiserte byene. De tok med seg musikken sin, (rural) blues, country og gospel, og skapte en mer aggressiv musikk med høy lydstyrke tilpasset det nye lydlandskapet i byene (for eksempel jump blues). Av økonomiske grunner skrumpet mange musikkgrupper ned til en besetning med elektrisk gitar, el-bass, trommer og vokal – da på bekostning av større blåsegrupper.

Blant de første rockemusikerne og vokalistene finner vi Chuck Berry, Bo Diddley, Fats Domino, Little Richard, Jerry Lee Lewis, Gene Vincent og selvsagt Elvis Presley, som ble et stort tenåringsidol. Med hans gjennombrudd på siste halvdel av 1950-tallet økte også etterspørselen etter flere tenåringsidoler, det vil ofte si hvite popstjerner med et musikalsk materiale og et utseende som kunne markedsføres gjennom TV og film. Mange land dyrket fram sine lokale rockeidoler, som Tommy Steele og Cliff Richard i England.

I Norge fikk vi den første rockesangeren med Rocke-Pelle (Per Hartvig) som i 1958 gjorde Norges første rockeinnspilling. Deretter fikk vi raskt navn som Per «Elvis» Granberg, Roald Stensby og Jan Rohde ut på rockescenen.

Noen stikkord for rockens utvikling på 1960-tallet er nye hybrider av svart og hvit musikk, en britisk invasjon av rockemusikere på det amerikanske markedet samt framvekst av nye stilarter som folkrock, psykedelisk rock, surfrock, garasjerock, bluesrock, progressiv rock og jazzrock. Politisk oppvåkning og gjennombrudd for svart dansemusikk preget også tiåret. På begynnelsen av 1960-tallet ble Cliff Richards backingband The Shadows en viktig inspirasjonskilde for mange norske band, som etter hvert også ble kalt «shadowsband». Med utviklingen av «plankegitaren» Fender Stratocaster startet mange norske gitarister sin musikalske karriere i disse bandene. Et eksempel er gitaristen Terje Rypdal, som spilte i The Vanguards. Andre shadowsband fra denne tiden var The Beatnicks og The Cool Cats. Etter at The Beatles kom på banen og beatmusikken slo inn også i Skandinavia, tok disse bandene opp i seg de nye musikalske impulsene.

Flere lokale band dukket nå også opp, for eksempel The Enemies fra Tønsberg med Jahn Teigen. I siste halvdel av 1960-tallet fikk bandet The Pussycats et gjennombrudd og ble et tidlig eksempel på hvordan godt musikalsk materiale, markedsføring og idoldyrkelse ble viktige ingredienser i ungdomskulturen.

På 1960-tallet fikk svarte, kvinnelige artister en større plass i musikkindustrien. Vokalgrupper som The Shirelles ble populære og erstattet i stor grad de tidligere popartistene. Musikkprodusenten Phil Spector skapte et nytt lydbilde som ble kjent som «wall of sound». Teknikken gjorde at lyden bar bedre i datidens jukebokser og radioer. Et av de mest kjente eksemplene på dette er låta Da Doo Ron Ron med gruppa The Crystals i 1963. Plateselskapet Tamla Motown, som var heleid av afrikansk-amerikanske eiere, satset under Barry Gordys ledelse på soul og drev fram grupper som The Supremes og Martha and the Vandellas. Soulmusikken, med sitt innslag av rhythm and blues og gospel, fikk også et kommersielt gjennombrudd i denne perioden.

På første halvdel av 1960-tallet kom en rekke beatgrupper på den britiske rockescenen fra byer som Liverpool og Manchester. Noen eksempler er The Beatles, Gerry and the Pacemakers, The Searchers, Freddie and the Dreamers, Herman's Hermits og The Hollies. Stilidealet hos disse gruppene var hentet fra 1950-tallets rock'n'roll, soul, rhythm and blues og fra surfmusikken. Beatmusikk (også kalt Merseybeat) kjennetegnes ved sitt rytmiske driv bygget på markerte taktslag med bruk av «backbeat», det vil si med betoning av andre og fjerde taktslag (i 4/4 takt). Grupper som The Animals fra Newcastle og The Rolling Stones og The Yardbirds fra London var mer påvirket av rhythm and blues og etter hvert blues. Disse gruppene opererte også med eget musikalsk materiale, og musikken kunne være energifylt. Teksten kunne handle eksplisitt om seksuelle temaer eller være knyttet opp mot en kritikk av det etablerte samfunnet. En rekke engelske grupper og artister kom til å prege det amerikanske markedet og ga mindre plass til etablerte artister. Samtidig befestet denne engelske invasjonen rockeformatet og rockesjangeren.

De britiske gruppene var påvirket av opprinnelig amerikansk blues, av tidligere soulsangere, etter hvert også av Aretha Franklin og Otis Redding. Et viktig markant musikalsk kjennetegn finner vi også i den ekspressive gitarstilen de engelske gitaristene utviklet, for eksempel Eric Clapton, som hadde bluesartisten B. B. King som en av sine forbilder, i tillegg til sin bakgrunn fra den britiske jazzscenen. Påvirkningen fra amerikansk blues førte til en bluesrock med framtredende artister og grupper som John Mayall, Peter Green og Eric Claptons Cream. Vi fikk grupper som Fleetwood Mac og Led Zeppelin og gitarister som Jeff Beck og Jimmy Page.

Den amerikanske bluesrocken huset storheter som Jefferson Airplane, Janis Joplin og Jimi Hendrix, eller sørstatsband som The Allman Brothers og ZZ Top som også inkluderte countryelementer i musikken sin.

Av andre stilinnslag på 1960-tallet finner vi garasjerocken, som fikk sin betegnelse fordi den antatt oppstod i ungdommers bandøvelser i garasjene i de amerikanske villaforstedene. Teksten kunne her handle om erfaringer fra skolehverdag og brutte kjærlighetsforhold, ofte framført i en aggressiv stil med en mer «skrikende» vokal. Musikken omfattet alt fra bruk av én akkord (The Seeds) til mer sofistikerte produksjoner med studiokvalitet (The Knickerbockers).

Et viktig stilelement i den tidlige bluesrocken var improvisasjon, som kom gjennom påvirkningen fra jazzen. Dette ble senere et viktig element i hva som omtales som «progressiv rock», psykedelia (Cream og Jimmy Hendrix Experience, Grateful Dead og Jefferson Airplane) og etter hvert hard rock (Led Zeppelin og Deep Purple).

Sammen med hippiebevegelsen vokste den psykedeliske rocken fram. Den var knyttet til en livsstil med bruk av psykedeliske stoffer som LSD og andre illegale rusmidler. Bevegelsen var også assosiert med motstand mot Vietnamkrigen, av støtte til borgerrettsbevegelsen og kamp for seksuell frigjøring, og med østlig innflytelse. Musikken var i likhet med garasjerocken preget av feedback fra gitaren, og hos blant annet The Beatles også av den østlige påvirkningen med indisk sitar, eller med andre lydeffekter.

Jimi Hendrix' gitarstil med bruk av feedback og forvrengt lyd er karakteristisk for stilen og perioden, og band som Pink Floyd var med på å sette en ny standard for musikalsk stil og fantasi med sin eksperimentering med klang og lydeffekter og innovative bruk av opptaksteknologien. Perioden varte til fram mot slutten av 1960-tallet og fikk sitt markante uttrykk gjennom The Beatles’ album Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band fra 1967, særlig i låta Lucy in the Sky with Diamonds. Høydepunktet i den psykedeliske rocken faller samen med Woodstock-festivalen i 1969. Samtidig nådde rocken et kommersielt gjennombrudd med fotfeste innenfor de store plateselskapene som Warner Brothers i USA og Island i Storbritannia.

Den musikalske eksperimenteringen førte fram mot en kunstrock, eller progressiv rock (progrock). Man tok i bruk nye instrumenter som cembalo, strykere og blåseintrumenter, synthesizere og klassisk orkestrering, samtidig som man prøvde ut nye musikalske former og sangtyper. Procol Harums A Whiter Shade of Pale fra 1967, som låner melodiføring og stil fra barokkomponisten Johann Sebastian Bach, er et eksempel på det som ble kalt barokk rock. Vi fikk også konseptalbumet som presenterte en sammenhengende historie eller holdt seg innenfor et bestemt tema. Pink Floyds The Dark Side of the Moon fra 1973 representerte et kommersielt gjennombrudd for denne musikalske vendingen og ble et av de mestselgende albumene gjennom alle tider. Andre grupper som briljerte i teknisk virtuositet, var Emerson, Lake & Palmer. Flere britiske band som tilhørte denne retningen, er Genesis, Jethro Tull, Supertramp og ELO. Fra USA fikk vi Frank Zappa, Captain Beefheart og Blood, Sweat and Tears.

Amerikansk folkemusikk hadde vokst i popularitet fram mot 1960-tallet og ble hentet fram av det som blir kalt folkbevegelsen. Den var kjennetegnet av bruken av tradisjonelle akustiske instrumenter og ble ofte assosiert med arbeiderbevegelsen. På begynnelsen av 1960-tallet framstod også artister som Joan Baez og Bob Dylan som såkalte «singer-songwriters». Protestsangen ble kjent for et større publikum på denne tiden. Et kjent eksempel er Dylans Blowin' in the Wind fra 1964.

Folk-musikken var publikumsmessig ofte atskilt fra rocken, men med eksempelvis The Animals innspilling av House of the Rising Sun blandet man elementer fra folk og rock, og folkrocken vokste fram. Andre innspillinger som var med på å skape folkrocken, var The Beatles I'm a loser og The Byrds innspilling av Dylans Mr. Tamburine Man fra 1965. Senere samme år tok Dylan, som var den viktigste figuren i folkebevegelsen, i bruk elektrisk forsterkede instrumenter til stor misnøye for mange innenfor den tradisjonelle folkbevegelsen. Andre artister som etter hvert stod fram innenfor folkrocken, var Mamas & the Papas, Crosby, Stills & Nash, The Lovin' Spoonful og Simon and Garfunkel. Blant britiske artister innen denne stilen finner vi Donovan og Fairport Convention. Ut fra folkrock utviklet det seg også en country rock.

På slutten av 1960-tallet så vi også framveksten av jazzrocken. Denne medførte økt musikalsk kompleksitet og bruk av improvisasjon. Musikere fra både rocken og jazzscenen bidro til utviklingen av denne stilvarianten. Jazztrompeteren Miles Davis skapte et vannskille i jazzens historie med utgivelsen av albumet Bitches Brew i 1970, hvor han tok i bruk elektriske instrumenter og baserte improvisasjonene på rytmer og arrangementer påvirket av rocken.

Mange av gruppene fra 1960-tallet oppnådde stor kommersiell suksess og skapte privat rikdom opp gjennom 1970-tallet, noe som i sin tur medførte påkostede innspillinger og dyre sceneshow. Rocken ble i større grad kommersialisert, noe som også truet den kunstneriske troverdigheten man hadde opparbeidet, ved å gjøre rocken til en ufarlig del av underholdningsindustrien. Reaksjonen på den psykedeliske og eksperimentelle rocken, hvor improvisasjon eller bearbeidede studieproduksjoner var viktige elementer, oppstod da også i form av en rock som ville tilbake til røttene – roots rock. Elementer fra folk og countrymusikken fikk større plass, og det ble skapt en nisje for en country-folkbasert rock med akustiske instrumenter. Andre kombinerte rock'n'roll med folk, country og blues, for eksempel Creedence Clearwater Revival. Countryrocken på 1970-tallet fikk også sine kommersielle suksesser med artister som blant annet Emmylou Harris, Linda Ronstadt og Eagles, de siste ikke minst kjent for Hotel California (1976).

I forlengelsen av den psykedeliske rocken oppstod også en form for kunstrock som la stor vekt på det visuelle uttrykket til artistene, såkalt «glamrock». Her ble visuelle stiler fra Hollywood-glamour, eldre kabaret-teater, science fiction og okkult mystisisme hentet fram gjennom kreativ bruk av klær, fottøy, sminke og hårfrisyrer. Glam ble også kjent for å spille på tvetydige kjønnsroller og skeiv seksualitet, en form for androgyni. David Bowie er et eksempel, især med alteregoet Ziggy Stardust. Også andre artister ble påvirket av glam, blant andre Roxy Music, Lou Reed og Iggy Pop, men også artister som Rod Stewart, Elton John, Queen, og i en periode også The Rolling Stones.

Ved siden av den mer utleverende og ekspressive rocken kom fra slutten av 1960-tallet en mykere form for rock. Denne kunne være avledet fra folkrocken med sine akustiske instrumenter og hvor det ble lagt mer vekt på melodier og harmonier. Kjente artister innen denne mykere varianten fra 1970-tallet er Carole King, Cat Stevens, James Taylor og Billy Joel. Den mer intense, energifylte og bluesbaserte rocken framført med høy lydstyrke fikk betegnelsen hard rock. Bruk av forvrengt lyd (distortion) og andre lydeffekter ble brukt av band som The Kinks, Cream, Jimi Hendrix og Jeff Beck Group. Allerede rundt 1970 kom britiske band som var med på å utforme stiltrekk i denne sjangeren: Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Norge hadde på denne tiden grupper som Junipher Green, Aunt Mary, Ruphus og Popol Ace, som alle uttrykte seg på engelsk. «Trønderrockeren» Åge Aleksandersen ble en tidlig god representant for rock på norsk.

På slutten av 1970-tallet fikk vi også Queen, Thin Lizzy, Aerosmith, AC/DC og Van Halen, som spilte med høy intensitet og lydstyrke. Betegnelsen «heavy metal» ble etter hvert tatt i bruk for å beskrive denne musikken. På 1980-tallet utviklet metalmusikken seg videre inn i black metal, trash metal og death metal. Norske band som Mayhem, Dimmu Borgir og Satyricon er blitt internasjonalt toneangivende innen denne sjangeren som karakteriseres av høyt tempo, en skrikende vokalstil, forvrengte gitarer, rå (lo-fi) innspilling, ukonvensjonelle sangformer og en spesiell atmosfære forsterket av kroppsmaling, sceneuttrykk og klær.

Pønken utviklet seg på midten av 1970-tallet i USA og Storbritannia i fotsporet av garasjerocken og i et forsøk på å riste av seg hva man oppfattet som virtuositet og overdreven bruk av musikalske virkemidler. Tilbake stod man med en form for rock hvor man strippet ned instrumentariet, skapte en musikk med skarpe kanter, med hurtige og korte sanger og ofte med et klart politisk budskap rettet mot det etablerte samfunnet. Bandene og artistene produserte gjerne sine egne plater og brukte uformelle kanaler til å distribuere musikken. I New York finner vi Ramones og Patti Smith, mens The Sex Pistols og The Clash opererte fra London. Pønken spredte seg raskt og ble særlig bemerket for sitt visuelle uttrykk med en distinkt klesstil og hårfrisyre. Ut over 1980-tallet ble tempoet på musikken skrudd opp, og vi fikk hardcore med diverse undergrupper. I Norge fikk vi grupper som Kjøtt, Raga Rockers, De Press og The Aller Værste! inspirert av pønk og hardcore.

Med band som The Velvet Underground, Captain Beefheart og Frank Zappa fikk vi også en mer kunstnerisk og utfordrende postpønk. Såkalt «no wave» var en del av denne bevegelsen, representert ved band som Sonic Youth og Talking Heads. Denne musikken kunne inneholde eksperimenter med støy, dissonanser og atonalitet, samtidig som den ga uttrykk for et nihilistisk livssyn. Andre postpønk-band er de britiske Siouxsie and the Banshees og Joy Division med et mørkere emosjonelt uttrykk, som pekte mot hva som ble hetende gotisk rock, eller goth. Et slikt mørkere emosjonelt uttrykk kjennetegner også en artist som Nick Cave. Andre sjangerbetegnelser som dukker opp i dette musikalske landskapet, er «industrial» og «post-industrial» musikk hvor man tok i bruk elementer fra elektronisk musikk og brukte sampling av lyder fra industrien.

Pønken fikk ikke noe kommersielt gjennombrudd før enkelte artister kom med en mer kunstnerisk utformet variant, som for eksempel grupper som Talking Heads og Devo. Band som ble assosiert med denne tendensen, gikk under betegnelsen «new wave» og ble markedsført som beslektet med pønk. Kjente artister som oppstod i kjølvannet av denne bølgen, er Elvis Costello, The Police og The Pretenders. På begynnelsen av 1980-tallet tok den britiske new wave-musikken en ny retning mot hva som kalles «New Romantics» med grupper som Spandau Ballet, Ultravox, Japan, Duran Duran og Eurythmics. For disse musikerne ble mote og en mer en eksentrisk klesstil viktig. Klær og sminke viste en androgyn tendens, for eksempel hos Boy George i Culture Club. Synthesizeren kom til å spille en vesentlig rolle i musikken. Det er også på 1980-tallet at musikkvideoen fikk sitt gjennombrudd og bandene tok i bruk MTV for å profilere seg. Innslaget av synth-pop på MTV er blitt betegnet som «den andre britiske invasjonen». Den norske gruppa a-ha fikk også et stort gjennombrudd i 1985 med videoen Take on me.

Den globale markedsføringen av rocken ble også påskyndet på 1980-tallet, ikke minst gjennom TV. Live Aid i 1985 og andre veldedighetskonserter som fant sted på begge sider av Atlanterhavet, var også viktige. I tillegg overtok kabel-TV og satellitt-TV for programformater fra radioen. Det var popartister som Madonna og Michael Jackson som i størst grad dro nytte av dette, men også rockeband som Bon Jovi og Guns N' Roses nådde det globale markedet ved å promotere seg gjennom musikkvideoer. Denne globale spredningen av rock og populærmusikk førte igjen til oppblomstring av lokale musikkulturer og et marked for den framvoksende verdensmusikken. Før dette skjedde hadde vi på 1970-tallet sett gjennombruddet for reggaemusikken som hadde sine røtter på Jamaica.

I andre halvdel av 1970-tallet kom ytterligere et tilskudd til rocken da artister i midtvest-regionen i USA – i det såkalte rustbeltet – skapte det som kalles «heartland rock». Denne sto nærmere rockens røtter og tok opp i seg elementer fra folk, country og rock'n'roll. Artister her var påvirket av artister som Bob Dylan og Van Morrison, 1960-tallets garasjerock og The Rolling Stones. Teksten i denne musikken kunne beskrive livet til folk i arbeidsklassen. Blant de artistene som fikk et kommersielt gjennombrudd, var Bruce Springsteen og Tom Petty. Vi ser her en reaksjon overfor den post-industrielle musikken, og tekstene behandlet temaer som isolasjon og manglende sosial integrering. En sentral innspilling fra 1980-tallet er Bruce Springsteens Born in the USA (1984). Etter at denne stilen ble mindre viktig, fortsatte flere av artistene sine karrierer med en mer eksperimenterende og personlig stil.

Mange artister forsøkte også å finne en alternativ og mer personlig stil som ikke så enkelte lot seg innordne rådene former for rock – det som er kalt «mainstream». Begrepet «alternativ rock» betegnet mange forskjellige stiler, men viste til slektskap med pønk, hardcore, new wave og post-pønk. Kjente band fra 1980-tallet er R.E.M, Hüsker Dü, Sonic Youth og Pixies fra USA, og fra Storbritannia The Cure, New Order, The Jesus and the Mary Chain og The Smiths. Disse tok avstand fra synth-popen på 1980-tallet, knyttet seg til mindre og uavhengige plateselskaper og bidro til dannelsen av en undergrunnsscene.

Norsk rock hadde også medvind på 1980-tallet, med så forskjellige grupper som deLillos, Jokke og Valentinerne, Raga Rockers og DumDum Boys. Anne Grete Preus, som startet sin karriere i det folkemusikkpåvirkede Veslefrikk, oppnådde også en sentral posisjon i norsk rock.

Fra 1980-tallet oppstod det en musikalsk motkultur i området rundt Seattle med tydelig kontrast til den dominerende kommersielle rocken. Musikken fikk navnet «grunge», noe som er assosiert med en mer «uren» lyd og et mer lurvete utseende enn den glattpolerte popfasaden som gjorde seg gjeldene i mediene. Musikalsk blandet stilen elementer fra hardcore, pønk og heavy metal med bruk av forvrengt gitarlyd, fuzz og feedback. Blant kjente band er Soundgarden, Pearl Jam og ikke minst Nirvana, som med albumet Nevermind (1991) ble kommersielt vellykket. Med Kurt Cobains død og oppløsning av Nirvana ble denne stilen mindre populær mot slutten av 1990-tallet og avløst av en mer kommersiell og radiovennlig post-grunge og britpop, en alternativ stil som igjen var påvirket av tidlig britisk gitarmusikk fra 1960- og 1970-tallet. Gruppa The Smiths er viktig her, det samme gjelder band fra den såkalte «Madchester-scenen». Britisk identitet ble sentral i denne musikken, og fra rundt midten av 1990-tallet fikk vi grupper som Oasis, Blur og Pulp. Post-britpop, som oppstod i kjølvannet, fikk en større internasjonal betydning, for eksempel bandet Coldplays album Parachutes fra 2000.

En viktig strømning etter den alternative rocken på 1980-tallet fant sted under samlebetegnelsen «indie rock». Denne omfattet en rekke band, sjangere og stilelementer som hadde til felles at de ønsket seg uavhengighet fra de store plateselskapene. Bandene ville ha kontroll over sine egne karrierer og var opptatt av å reise rundt å spille og bruke lokale radiostasjoner rettet mot studenter for å promotere musikken sin. Kvinner spilte en viktigere rolle blant disse bandene, og et framtredende eksempel er det feministinspirerte Riot grrrl.

Metal-musikken utviklet også nye former på 1980- og 1990-tallet ved å blande seg med andre sjangere. Hiphop fikk allerede fra 1980-tallet oppmerksomhet og frambrakte blandingsformer, «crossovers», med blant andre The Clash, Run DMC og Blondie. Rappere samplet låter fra rocken, blant andre artister som Ice-T, The Fat Boys og Public Enemy. Kombinasjoner av rock og rap så dagens lys på 1990-tallet, og band som Rage Against the Machine og Red Hot Chili Peppers blandet stilementer fra hiphop med rocken. Betegnelsen «nu metal» oppstod for å beskrive band med en mer metal-aktig klang.

Blant de mange «post-»-undersjangrene som vi ser har oppstått i rockehistorien, finner vi post-hardcore og utspringet «emocore», som etter hvert ble betegnet bare som «emo». Et kjennetegn ved denne musikkstilen er en mer ekspressiv vokal. Emo ble etter hvert også knyttet til en bestemt klesstil, hårfrisyre og til musikk som uttrykte følelser. En mer aggressiv utgave av denne stilen går under betegnelsen «screamo».

Digitalisering av musikk og de nye teknologiske endringene medførte også nye måter å formidle musikken på. Internett ble en viktig måte å komme i kontakt med nye lyttegrupper, og nettsteder som Myspace og YouTube ble viktige formidlingskanaler.

Utover 2000-tallet mener mange kritikere at rocken har mistet sin dominerende rolle og kulturelle relevans. Hiphopen har vist evne til å omforme seg og avspeile viktige kulturelle temaer i samtiden og har blitt den mest spilte musikken i populærmusikkmarkedet.