testiklene

Pungen inneholder glatt muskulatur og befinner seg under underlivsbeina. Den er delt i en venstre og en høyre halvdel av en skillevegg (septum). I hver halvdel henger testiklene i de såkalte sædstrengene og er omgitt av en tynn hinne (tunica vaginalis communis). Denne hinnen kler også innsiden av pungen. Venstre sædstreng er litt lengre enn den høyre, og derfor henger vanligvis den venstre testikkelen lavest.

Selve testiklene (kjertlene) er nærmest eggformede, 4–5 centimeter lange og veier 15–25 gram hver hos voksne. Størrelsen avtar noe med alderen. På overflaten har testiklene en forholdsvis tykk, blåhvit bindevevskapsel (tunica albuginea). Denne går et lite stykke inn i testikkelen fra baksiden.

Hver testikkel har en bitestikkel. Dette organet er avlangt og strekker seg fra testikkelens øvre pol og ned langs baksiden. Den øverste delen av bitestikkelen kalles «hodet». Dette «hodet» består av sterkt slyngede og tett sammenpakkede utførselskanaler for sæden. Utførselskanalene blir samlet til ett rør som også er kraftig slynget, og som i utrettet tilstand er cirka fem meter langt. Dette røret (ductus epididymidis) utgjør «kroppen» på bitestikkelen og går via en «hale» over i sædlederen.

Sædlederen (ductus/vas deferens) er et rør på om lag 40 centimeter og har en vegg som inneholder tre lag med glatt muskulatur. Sædlederen ligger sammen med testikkelens nerver, blod- og lymfekar i sædstrengen (funiculus spermaticus). Denne går fra pungen gjennom lyskekanalen og til bukhulen. Her gjør sædlederen en bue og snur mot baksiden av urinblæren, der den går sammen med utførselsgangen fra sædblærene (vesiculae seminales). Dette felles røret kalles sædkanalen (ductus ejaculatorius). Det går gjennom prostata og munner ut i urinrøret.

Cellestrengene omdannes til sædrør omkring syvårsalderen. Produksjonen av sædceller (spermatogenese) begynner likevel ikke før i puberteten i alderen mellom 9 og 13 år, når kjønnsmodningen begynner. Under produksjonen av sædceller kommer de unge kjønnscellene i kontakt med de store Sertoli-cellene, og de får sin næring via cytoplasmaet i disse cellene. Sertolicellene begynner å vokse samtidig med at spermatogenesen kommer i gang. De ligger på den membranen som omgir sædrøret, men de rager helt opp til det sentrale hulrommet i sædrøret gjennom de mange lagene av kjønnsceller på forskjellige utviklingstrinn. Hele forløpet, fra den primære spermatogonie blir dannet og til de ferdige sædcellene går ut i sædrøret, tar 80-85 døgn.

Når sædcellene blir avgitt til sædrørene, kan de fortsatt ikke bevege seg. Rørene er imidlertid omgitt av glatte muskelceller, som trekker seg sammen rytmisk og pumper sædcellene videre gjennom utførselsgangene i testiklene. De slyngete sædrørene blir samlet til korte, rette rør i testikkelens skillevegg. Der danner de et komplisert flettverk. Dette såkalte testikkelnettet tømmer seg i 10–15 tynne kanaler (ductuli efferentes), som er forsynt med flimmerhår. Disse transporterer sædcellene ut av testikkelen til bitestikkelen (epididymis).

Testiklene danner hele tiden nye sædceller. De lagres i bitestiklene og sædlederne, hvor de kan leve i flere måneder. Her gjennomgår de en modningsprosess som gjør at de kan bevege seg. I kontakt med de kvinnelige kjønnsveiene har sædcellene befruktningsevne innen 1–3 døgn.

Sæden består av sædceller og sekreter fra bitestikler, sædledere, sædblærer, prostata og Cowpers kjertler, som ligger ved penisroten.

Sædblærenes sekret inneholder blant annet store mengder fruktose, som er næring for sædcellene, og prostaglandiner, som er involvert i tømmingen av sædblæren. Prostata trekker seg sammen samtidig med sædlederne og skiller ut et tynt, melkeaktig sekret. Dette er svakt basisk og bidrar til å nøytralisere det sure sekretet i kvinnens skjede, som ellers ville hemme sædcellenes bevegelser.

Sædblærens sekret utgjør cirka 60 prosent og prostatasekretet cirka 20 prosent av sæden. Resten er basisk slim fra Cowpers kjertler. I hver milliliter sæd er det normalt opptil 120 millioner sædceller per milliliter.

Sæduttømmingen (ejakulasjonen) kommer i gang når urinrøret i prostata utvides av sæden. Dermed utløses en refleks som får urinrøret og muskulaturen i mellomkjøttet til å trekke seg sammen rytmisk.

Testikkelens hormoner dannes av Leydig-cellene, som ligger i vevet mellom sædrørene. Det viktigste mannlige kjønnshormonet er testosteron. Hormonproduksjonen begynner allerede i syvende fosteruke. Testosteron styrer kjønnsorganenes utforming i mannlig retning og herunder testiklenes vandring ned i pungen. Ved mangel på testosteron, eller dersom cellene er ufølsomme for hormonet, utvikles i stedet kvinnelige kjønnskarakterer.

Få uker etter fødselen opphører testosteronproduksjonen nesten helt, og den kommer først i gang igjen når puberteten inntrer. Deretter stiger den kraftig til et maksimum ved 20-årsalderen, for så å falle igjen, først langsomt, etter hvert (fra 40–50-årsalderen) mer markert, men den opphører aldri helt.

Under puberteten stimulerer testosteron veksten av kjønnsorganene og utviklingen av de mannlige sekundære kjønnskarakterer: muskulaturen vokser, knoklene blir tyngre og kraftigere, strupehodet forstørres, slik at stemmen blir dypere. Videre blir huden og underhuden tykkere, og både pigmentavleiringen i huden og produksjonen av talg fra talgkjertlene i huden øker. I tillegg kommer skjeggvekst og en mer utbredt hårvekst på kroppen. Også den typiske mannlige skalletheten er en virkning av testosteron, men den er dessuten under påvirkning av arvelige faktorer.

Testosteron fremkaller disse endringene ved å stimulere cellene til å produsere bestemte proteiner som er karakteristiske for dem.

Testiklenes funksjon reguleres av to hormoner fra hypofysens forlapp: follikkelstimulerende hormon (forkortet FSH) og luteiniserende hormon (forkortet LH). Det er de samme hormonene som regulerer eggstokkenes funksjon hos kvinnen, og de har fått navn etter den virkningen de har på eggstokkene. Produksjonen av de to hypofysehormonene reguleres av et hormon (GnRH) fra hypothalamus som er en del av mellomhjernen. Dermed kan sentralnervesystemet via hypothalamus påvirke kjønnskjertlenes funksjon. Hormoner fra hypothalamus og hypofyse stimulerer testiklene, mens testikkelhormonene på sin side hemmer hypothalamus-hypofysesystemet når de har en viss konsentrasjon i blodet. På denne måten blir kjønnskjertlenes aktivitet holdt på et konstant nivå via en innebygd reguleringsprosess.

De to hypofysehormonene har forskjellige virkninger. LH stimulerer Leydig-cellene til å produsere testosteron. FSH igangsetter dannelsen av sædceller.

Testiklene er i seg selv fullt funksjonsdyktige hos gutter. De produserer likevel bare små mengder testosteron fordi hypothalamus i barndommen er svært følsom overfor den hemmende virkningen av hormonet. Frem mot puberteten blir hypothalamus stadig mindre påvirkelig av testosteron. Dermed stimuleres testiklene til å øke produksjonen, inntil hormonkonsentrasjonen i blodet har nådd det nivået som er nødvendig for at kjønnsmodningen inntrer.

Noen ganger kan det forekomme at én testikkel eller begge testiklene blir liggende i eller ovenfor lyskekanalen. Dette kalles kryptorkisme.

Ved nedsenkningen (descensus testis) i pungen trekkes også deler av bukveggens fascier og muskulatur med. Hver testikkel er derfor kledd med følgende lag, utenfra og innover:

1. hud med glatt muskulatur og bindevev (tunica dartos)
2. bindevev (fascia spermatica externa), som er en fortsettelse av den ytre bukfascien
3. bindevev (fascia cremasterica), med spredte drag av parallell, tverrstripet muskulatur (musculus cremaster). Disse er fortsettelser av bukveggens muskulatur (musculus transversus abdominis eller/og musculus obliquus internus abdominis),
4. fascia spermatica interna, som er en fortsettelse av den indre bukfascien (fascia transversalis),
5. tunica vaginalis